Arbeiderpartiets svanesang

Arbeiderpartiet, SV og de andre rød-grønne får så fillene fyker i meningsmålingene for tiden. Ved siste måling ville de fått 65 plasser på Stortinget. Personlig synes jeg - tydeligvis i likhet med størstedelen av Norges befolkning - at det er svært gledelig.

Den rødgrønne alliansen står for en gammeldags og gammelmodig reguleringspolitikk der storebror stat skal regulere og styre alt. De står for en smålig millimeterrettferdighetsholdning som irriterer og skaper motstand. Bensinen skal være dyrest, biler skal være dyrest, det skal være bompenger alle vegne, men veier klarer de ikke å bygge og kollektivtransporten, særlig NSB funker ikke.

Og de preiker så lett og handler så lite. Og personlig handler de ikke i samsvar med det de sier. Samtidig som de preiker om de offentlige skolene, barnehagene, regleverkene og det offentlige helsevesenet, ser vi at statsråder i den samme regjeringen bruke det private helsevesenet fordi fastlegeordningen, som vi andre skal være så glade for at vi har, ikke er bra nok (Brustad), vi ser at de ikke selv overholder anbudsregler og bygger i øst og vest uten tillatelser (Haga).

Og når de må gå på posten, slik Giske nylig måtte, så skal vi tydeligvis synes synd på dem. Og jeg gjør jo det. For hvem vil vel egentlig gå på posten? Ikke Arbeiderpartipolitikerne, i alle fall!

Den nye uroen omkring andre runde med tilsetting av barneombud, der jeg antar målsettingen fremdeles - uvisst av hvilke grunner - er å kvitte seg med sittende barneombud, og der det kan se ut som Huitfeldt nå skal rekruttere venninnen Tone Fløtten, en forsker uten særskilte kvalifikasjoner, representerer antakelig ogå et maktovergrep.

De er arrogante. De lytter bare til sine egne. De skjønner ikke at vi trenger handling og ikke preik. Og at nye avgifter og bomstasjoner ikke er handling. Staten har penger nok. Det er ikke det som er problemet. Vi trenger bedre skoler, mer veier, bedre helsevesen og bedre eldreomsorg. Ikke at politikerne prater om det. Men at de leverer det.

Jeg tror Arbeiderpartiet er i ferd med å plassere seg selv på historiens skraphaug. Og der passer de vel egentlig? Et gammelmodig parti med gammelmodige ideer og med en dynastisk ledelse som går i arv fra generasjon til generasjon og sikres gjennom inngifte og innavl.

Slik amerikanerne trenger Obama, trenger også vi noe nytt.