FAFO-forskerne, Hamas, Gaza og Israel

FAFO-forskerne, Hamas, Gaza og Israel

Tre forskere på FAFO, Akram Atallah, Morten Bøås, og Åge A. Tiltnes, har skrevet en kronikk i dagens Dagbladet (online) med tittelen “Hamas kan komme styrket ut av krigen”.

Det er en helt ok kronikk. Den redegjør for handlingene i den nåværende konflikten, bruddstykker av bakteppet og elementer av tenkningen bak partenes handlinger. Hovedspørsmålet forskerne stiller er “hvem som vil tjene og hvem som vil tape på krigshandlingene?”

Spørsmålet er greit nok, analysen er ikke det. Selv om forskerne anlegger et rasjonelt aktørperspektiv på konflikten, så følger de det ikke opp. De sier “verken Hamas eller Israels regjering er irrasjonelle aktører. De prøver begge å oppnå konkurrerende målsettinger.” Så langt følger jeg dem.

Det jeg ikke følger dem på er at de ikke fullt ut anerkjenner at målet til Israel, ikke minst gitt den innenrikspolitiske situasjonen i landet (som forskerne beskriver greit), faktisk er å slå ut en tilfredstillende andel av rakettutskyingskapsiteten til Hamas. I stedet postulerer forskerne noe som er litt mer naivt og ufattelig mer krevende: at Israel har som mål å fullstendig eliminere denne kapasiteten. Forskerne sier at

ifølge militære eksperter vil man ikke klare å ta ut alle mobile installasjoner. «Å slå ut Hamas en gang for alle» vil ikke lykkes, verken militært eller politisk.

Men om Israel også er en rasjonell aktør, så blir jo da spørsmålet da i så fall hvorfor Israel er langt mindre i stand til å trekke denne konklusjonen enn tre unge forskere ved FAFO? Det svarer selvsagt forskerne ikke på (men jeg håper de har tenkt tanken!). Og jeg tror det er en god grunn til det. Rett og slett fordi Israel så klart selv har innsett dette. De er, som forskerne påpekte, en rasjonell aktør!

Derfor er med stor sannsynlighet forskernes konklusjon rimelig gal. De sier:

Vi tror at resultatet av Israels krig mot Hamas og Gazastripens innbyggere kan vise seg å bli det stikk motsatte av det Israel ønsker å oppnå. Snarere enn at Hamas legges i grus, kan det nemlig hende at Hamas styrker sin stilling, ikke bare i Gaza, men også på Vestbredden og i resten av regionen.

For om Israel er rasjonelle og vet at de ikke kan lamme Hamas’ evne til å sende raketter totalt (for ikke å snakke om deres evne til å mobilisere for andre former for terror – selvmordsbomber og annet uvesen), så har de antakelig hatt, slik de vel også har indikert, et mer moderat mål om å redusere og temporært lamme denne evnen hos Hamas. Og det målet kan de nå.

Målet forskerne postulerer, å legge Hamas i grus, det tror jeg ikke israelerne har. Jeg tviler på om de noen sinne har hatt det. De har ganske sikkert hatt et håp om svekke Hames, men har så klart visst at det motsatte kunne skje. Langs denne dimensjonen er Israelerne helt uten tvil langt mer realpolitikk-orienterte enn forskerne. I den grad min analyse er korrekt, fremstår forskernes diskusjon og analyse ikke som en analyse med rasjonelle aktører, men som en analyse med en rasjonell aktør og en irrasjonell stråmann.

Så konklusjonen på konflikten kan komme til å bli en annen enn den forskerne skisserer: Nemlig at begge parter når sine mål. Israel reduserer Hamas’ kapasitet til å skyte raketter betraktelig, og signaliserer samtidig tydelig at kostnadene ved å gjøre dette i fremtiden kan bli svært store. Hamas får vist at de kjemper og er står på sitt, og øker dermed oppslutningen. I den grad dette har vært et mål, og akkurat det premisset til forskerne kjøper jeg, vil de også kunne nå målet sitt. Rett og slett fordi målene ikke er de samme for begge aktørene, og ikke er inkongruente og gjensidig utelukkende.

Men selv om målene nås, vil prisen være høy. For begge parter. Det mener jeg.

Se også: Dagbladet: Hamas vinner så lenge de ikke taper, Dagbladet: Egypt: – Både Israel og Hamas til forhandlinger, VG: SV vil sende norske soldater til Gazastripen, Dagbladet: Venezuela bryter forbindelsene med Israel, VG: Israel åpner for nødhjelp til Gazastripen, Times: Israel agrees to open corridor for relief aid after UN school is hit, New York Times: For Israel, Lessons From 2006, but Old Pitfalls