Rosén-saken: Sosialdemokratiets repressive side

Rosén-saken: Sosialdemokratiets repressive side

Rosén-saken, der generalmajor Leif Sverre Rosén ble presset ut fordi han uttalte seg kritisk om sider ved Forsvarets engasjement i Afghanistan, er nok et eksempel (av svært mange) på hvor repressivt sosialdemokratiet i Norge kjører embetsverket. Slik jeg skrev i innlegget om det sosialdemokratiske Norge, blir imidlertid alle disse sakene behandlet og omtalt av massemediene som om de var enkeltsaker, og ikke som saker som viser tilbake til et repressivt system og en undertrykkende politisk kultur.

Saken handler nemlig ikke bare om Rosén eller de etterhvert svært mange som ham som har måttet ta sine hatter og gå i liknende situasjoner. Den handler om noe langt større og viktigere – nemlig om hvem embetsverket skal tjene, og hvilke frithetsgrader de skal ha i sine stillinger. Den dokrinen som gjelder for sosialdemokratenes forhold til embetsverket, er at departmentene og statsforvaltningen er regjeringens politiske sekretariat. Denne doktrinen ble formulert og vant gjennomslag mens Brundtland satt som statsminister. Min forståelse, og den forståelsen som er nedfelt i og ligger til grunn for offentlige tjenestemenns ansettelsesvern, er at de er ansatt av det norske folk, betales av det norske folk, og at de skal tjene folket og Stortinget. Det er Arbeiderpartiets sekretariat som er, og skal være, sosialidemokratenes politiske sekretariat, ingen andre. Tjenestemennene skal ikke brukes til å føre folket bak lyset, de skal ikke dekke over politisk maktmisbruk, og de skal ikke være partipolitisk lojale. De har til og med en plikt overfor Stortinget og befolkningen til å si i fra om tilfeller av maktmisbruk. Hvem statstjenestemennene skal stå ansvarlige for er derfor et vesentlig spørsmål i forhold til mulighetene for fri og opplyst offentlig debatt, og i forhold til kontroll med den til enhver tid sittende regjerings bruk av offentlige ressurser.

En mediedebatt om sosialidemokratiets praksis på dette området i massemediene ville desidert vært på sin plass. Den frie diskusjonen om disse temaene glitrer imidlertid med sitt etterhvert litt påfallende fravær. Men avisene tør kanskje ikke? Den frie presse, som ynder å kalle seg den fjerde statsmakt, er kanskje redd for pressestøtten, statsannonsene og alle de flotte innsidetipsene fra insider-ne i de sosialdemokratiske irrgangene og nettverkene? Har relasjonen mellom mediene og sosialdemokratiet blitt så idylliske at den fjerde statsmakt har forfalt til det fjerde talerør?

Hva synes leserne om dette og liknende forsøk på å hindre offentlig innsyn?

Med liberalistisk hilsen

Adam Smith jr