Sykehusskandalen – er den egentlig overraskende?
Sykehusskandalen på Sykehuset Asker og Bærum får store oppslag. Og det er jo bra. Men er den egentlig så overraskende?
Vi kjenner til mange store skandaler i næringslivet. Enron og sub-prime krisen, Madoff-pyramiden er noen de fleste forbinder noe med. Men det har jo alltid vært svindel i offentlig sektor også? Både ute og hjemme. Traktorfabrikkene i Stalins Russland som rapporterte om økninger i produksjonen i takt med økte krav fra Sovjetplanleggerne, til tross for at fabrikkene sto der uferdige og uten deler, er vel kjente nok. Det nylige underslaget ved et kraftverk i Hedmark er et annet eksempel.
Bakteppet denne gangen er at pasientene ble gitt rettigheter, men ikke opplyst tilstrekkelig om dem. Det var sykehusene, som også skulle levere tjenestene, som også skulle opplyse om rettighetene. Bukkene ble satt til å vokte havresekkene. Informasjonsmonopol heter det. Så fant vel et klokt hode ut at om de opplyste litt mindre så ble frihetsgradene desto større og den økonomiske handlefriheten likeså. Det er jo greit nok å skjønne det.
Det har sikkert ikke bare skjedd ett sted. Uten at jeg vet noe konkret, vil jeg vel tro at det sikkert er litt så her og litt så der andre steder også. For tegningen er jo så enkel.
Og det vil sikkert skje igjen også. Om ikke på et sykehus, så på et annen offentlig område. Det generelle er vel at når systemer er lukkede, når innsyn er vanskelig å få, når en part sitter på kritisk informasjon den andre parten ikke har, da gir det fordeler som kan utnyttes. Og når slike finnes, så tas de også gjerne før eller siden i bruk.
Så det gjelder vel å gi rettigheter og makt, både til kunder, brukere av offentlige tjenester, pasienter og klienter. Og sørge for at de kjenner rettighetene sine og makten sine, og hjelpe dem å få rett når de har rett. Spesielt gjelder dette når en av partene er offentlig sektor, ettersom offentlig sektor i sin store redsel for konkurranse stort sett sørger for at den har monopol. Monopol gir makt, og makt kan brukes.
Og administrerende direktør Erik Omland, i Vestre Viken HF, som sier at “- Jeg sitter med et ansvar, det er klart at til syvende og sist gjør jeg det,” han bør vel tenke seg om. Han får vel ikke den høye lønnen sin for til syvende og sist sitte med ansvar, men fordi han faktisk har et ansvar. Og ettersom han har ment nok om det til å ta i mot lønnen, bør han nå også mene at det er på tide å gå og ikke at det reelt sett er noen andres ansvar. Jeg mener – har han hittil mottatt lønnen sin på vegne av noen andre?
Den ansvarlige statsråden, Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, mener saken er lei og trist. Hun er politiker og har ikke peil på dette med lederlønn og lederansvar, så hun sier at “dette kan få organisatoriske konsekvenser”. Vi får ha tillit til at det ordnes opp sier hun. Og det er vel ganske lite tillitsvekkende. Det er jo hun som “til syvende og sist”, som det kanskje heter i offentlig forvaltning, er den som skal ordne opp. Eller?
Skriv kommentar!
You must be logged in to post a comment.