Tåregass nok en gang i Oslo

Jeg forundres over Gaza-demonstrantes behov for å sloss med politiet. At folk har behov for å ytre seg om konflikten i Midt-Østen skjønner jeg godt. Uansett standpunkt. Som jeg har skrevet før, er det en konflikt som vekker mye følelser. Jeg skjønner også folks behov eller ønske om å demonstrere. Det er en god måte å vise hva en mener på.

Men at demonstrasjonene skal ta slike former som de nå tar i Oslo, med nyttårsraketter, stein og egg kastet mot politiet, det har jeg veldig vanskelig for å skjønne. Norge er ikke et land hvor borgerne er fratatt ytryngsfriheten eller retten til å demonstrere. Snarere tvert om. Behovet for slike ytringsformer er ikke til stede i Norge.

Jeg vil også gjerne gi uttrykk for at jeg er saklig uenig med demonstrantene, selv om jeg forsvarer deres rett til å demonstrere. Konflikten i Midt-Østen er tragisk. Den rammer i ganske stor grad uskyldige. Ansvaret for dette hviler tungt både på Hamas og på Israel. Men Israel har etter min mening ikke hatt all verdens store valgmuligheter i denne konflikten. Det har Hamas. De valgte å skyte rakettene sine inn over Israel uten provokasjoner. Slik de også tidligere har valgt å sende selvmordsbombere inn i Israel. Slik sett har de fremprovosert den katastrofen vi nå er vitne til.

Peres sier Hamas trenger en lærepenge. Det er nok en del av dette. Men primært trenger Israel og dets borgere å kunne leve i fred uten ti- og hundretalls rakettangrep hver dag.

Og Norge trenger ikke smakebiter av den samme volden som Israel opplever. Og ikke fortjener vi det heller.

Jeg må vel også si at noen av medienes dekning av dette, spesielt Dagbladets, i svært stor grad spiller på følelser. Dagbladet bringer en strøm med reportasjer som dreier seg om barn som rammes og blir skadet eller drept og har bilder av barn. Til og med saker som ikke angår barn, har barnebilder. Avisbloggen påviste nettopp dette i et godt innlegg. Jeg kan ikke se at slik mediedekning bidrar til å fremme en fornuftig diskusjon her i vårt land.