by Peter on september 1, 2010
Dette er den andre boken i Robert Harris’ trilogi om den kjente romerske retorikeren Marcus Tullius Cicero; mannen som klarte det mesterstykke å komme utenfra og likevel bli konsul i Roma. Har var kjent som en fremragende advokat, en stor taler og en mester i retorikk.
Denne boken, som ble publisert under tittelen Lustrum i England og Conspirata in USA, er etterfølgeren til den storslagne og svært gode historiske romanen Imperium, som også handler om Cicero. Det er en historisk roman som på mange måter også kan kalles en ”legal thriller” eller en politisk thriller.
Lustrum er en fascinerende bok. På mange måter en den like spennende som en thriller av John Grisham, med utmerkede beskrivelser av maktspillene Cicero og hans samtidige – folk som Catalina, Julius Caesar, Pompey, Crassus, Cato og Marcus Antonius drev. Mens den første boken i serien fulgte Ciceros karriere fra advokat og folketaler, forteller denne boken om perioden da han var konsul og tiden rett etter det. Boken forteller om politiske spill, skiftende allianser, grådighet, seksuelle relasjoner, personlige ambisjoner, kjærlighet, hat og lojalitet i den romerske eliten.
Harris’ bok er en aldeles utmerket historisk roman. Han kjenner godt til tidsperioden og har gjort fremragende research. Og som de fleste som har lest ham vet så har han en utrolig evne til å fortelle, og i denne boken forteller han med varme og glede. Jeg er glad i gode historiske romaner, og jeg virkelig storkoste meg med denne boken.
Handlingen starter i år 63 før Kristus. I et Roma som er i ferd med å legge et enormt imperium under seg, kjemper mektige menn om makten. Og to dager før Cicero innsettes som konsul, blir han tilkalt i forbindelse med funnet av et stygt skamfert barnelik. Det blir betraktet som et dårlig tegn, men det kan godt være mye mer enn det. I sine undersøkelser av forbrytelsen finner han ut at gutten er blitt ofret – og at menneskeofringen er utført av menn fra senatet over en hellig ed om å drepe ham selv. Men hvem er disse mennene? Hvordan skal Cicero håndtere sverdet som henger over hodet hans?
Lustrum er en flott bok som jeg anbefaler på det aller varmeste. Selv om boken utmerket vel kan leses som en frittstående roman, anbefaler jeg imidlertid at du først leser Imperium.
“Det andre bindet i Robert Harris’ trilogi om Cicero vitner om en mesterforteller i toppform … ironisk, intelligent, tankevekkende, med en fortreffelig timing og skarpsynte karaktertegninger.” THE OBSERVER
“Liker du historiske thrillere, er Robert Harris din mann. Er du attpåtil fascinert
av romersk historie, er det duket for lesefest med Harris siste bok, Imperium”
Jon H. Rydne, VG
“Skal vi ha en thriller som beveger seg i mer uvant terreng, som en annen tidsalders
både særegne og tidløse kvaliteter, er Imperium rett og slett en nytelse”
Per Haddal, Aftenposten
by Peter on august 31, 2010
Med Klokkemakeren har Gert Nygårdshaug 
begått enda en fantastisk, fabulerende og flott fantasifull roman. Denne gang er det tiden som står i sentrum; eller Tiden som Urmakeren i boken Melkior Mussenden, ville si. I en stille, rolig landsby et eller annet sted, hvor tiden flyter sakte og livet er rolig og stabilt, skjer plutselig noe som får Tiden til å begynne å oppføre seg helt annerledes enn det alle er vant til. Plutselig oppstår et stort svart hull der hvor kirken sto. Kirken er rett og slett borte, slukt av hullet. Og samtidig begynner Urmakerens 49 klokker å oppføre seg underlig.
“Har du sett, Melk, hvor er det blitt av kirken? Kirken? undret han og kom bort til vinduet, Jeg kan ikke se tårnet, kan du? hun pekte og kikket forskrekket på ham, Hva i all verden, også herr Mussenden avbrøt seg selv, men fortsatte, Du store, hva kan dette være? tårnet er jo fullstendig forsvunnet, kan kirken ha falt sammen?”
Det er som om selve synkroniseringen av Tiden har blitt borte. Innbyggerne i den lille landsbyen begynner plutselig å leve nærmest i hver sin egen tidsboble. Urene deres viser helt forskjellige tider, og etter hvert til og med helt forskjellige datoer. Og de opplever døgnene forskjellig. Noen ser soloppgangen mens solen står midt på himmelen for andre, og for atter andre er det natt og mørkt og solen har for lengst gått ned. Det lille samfunnet bryter sammen. Det blir ikke lenger mulig å koordinere. Barna kommer på skolen til helt forskjellige tider, og skolen må til slutt bare stenge. Og medlemmene i Urmakerens lille vennekrets i Dueskytterklubben, som har stambord på vertshuset “Det Gyldne Aks”, stiller opp på vertshuset for å spise lunch sammen til helt forskjellige tider også – det blir umulig å møtes alle sammen samtidig.
På veggen hjemme hos urmakerens henger det 49 veggur i alle størrelser og fasonger som nå viser helt forskjellig tid. Det er til å bli gal av for urmakeren. Han må stenge av urene sine!
Også denne romanen av Nygårdshaug må vel sies å representere det som ofte kalles magisk realisme, som vi også kjenner fra latinamerikansk litteratur. Dette er ikke forfatterens beste, men den er likevel svært god og underholdende. Det er en vel uttenkt og snodig historie som framfor noe viser hvilken fundamental rolle Tid spiller i etableringen av den som ofte kalles sosial orden. Jeg synes det var en gøyal bok og fornøyelig bok, og koste meg mens jeg leste dem. Flørtingen med Martin Heideggers eksistensielle tidsfilosofi og science fiction-aktige tidsparadokser er artige og spennende. Klokkemakeren er riktig en deilig liten bok å kose seg med!
by Peter on august 29, 2010
Arne Dahl skriver godt og lager gode plot. Dette 
gjelder også i denne boken – plottet er godt og spenningen er på topp. Denne gangen er det pedofili som er temaet. Det er et vondt og til dels vanskelig tema å skrive om, men Dahl behandler det etter min vurdering på en svært god måte i Mørketall.
A-gruppen engasjeres denne gangen i to forskjellige saker. Den ene historien dreier seg om ei ung jente på 14 år, Emily, som forsvinner nærmest sporløst på en klassetur. I området der hun ble borte har man observert utenlandske biler, og i tillegg befinner det seg også flere kjente pedofile der – gamle kjenninger av politiet med til dels ganske stygge rulleblad. Da etterforskerne oppsøker en av dem villeder ham dem bevisst og forsøker nærmest med livet som innsats å ødelegge en harddisk. Det er tydelig at han skjuler noe viktig. Og en annen av de kjente pedofile ser ut til å gjemme seg for politiet.
Samtidig får gruppen en annen sak i fanget. En Stockholmskvinne melder mannen sin savnet. Det viser seg raskt at han ikke bare har forsvunnet fra hjemstedet og kona si, men at han også har stjålet en lastebil på arbeidsplassen. Etter hvert finner etterforskerne også videofilm som viser at han laster et lik inn i lastebilen.
Ingen av sakene utvikler seg helt slik en kunne vente. Det skal vise seg at den 14 år gamle Emily nok slett ikke var så uskylding som etterforskerne i utgangspunktet antok. Hun har mange dype hemmeligheter som hun skjuler svært godt, og når medlemmene i A-gruppen etter hvert begynner å kunne danne seg en oversikt over saken de står overfor er det mye som ikke helt er som ventet.
Mørketall er svært spennende og underholdende. Arne Dahl vever de to historiene sammen på en aldeles fremragende måte. Mot slutten følte jeg nesten at han satte meg på pinebenken, så spennende var det. Og boken er velskrevet og god – det er spennende å følge etterforskerne og dataekspertene etter hvert som de sirkler seg inn mot en ganske ekkel ring av pedofile som lever ut driftene sine på nettet. Til tross for det litt dystre temaet må jeg nok likevel innrømme at jeg storkoste meg med boken. Den anbefales på det varmeste!
by Peter on august 27, 2010
Han heter Victor Scott 
og stammer fra en kjent familie. Faren hans het Carl Christian og var en kjent klimaforsker som forsvant under en ekspedisjon i Grønlandshavet ikke lenge etter annen verdenskrig. Bestefaren hans fikk Nobelprisen i litteratur for en sagnomsust, aldeles fantastisk trilogi. Og oldefaren hans var vitenskapsmann og forsvant også under en ekspedisjon. Han hadde litt å slektes på.
Men Victor var ikke helt som dem. Han ble født i 1940, ved krigens begynnelse i Norge. Han jobber som en slags frilansjournalist, er langhåret, røyker hasj og lever livet. Han har satt seg fore å skrive en biografi om faren. Ideen fikk han av en forlagsmann som mente det ville være stor interesse for en slik bok.
Handlingen i Fedrenes løgner starter i 1970. Damen hans har nettopp forlatt ham. Han er deppa. Hun er hans store kjærlighet. Han hadde aldri trodd at det skulle bli slutt mellom dem. Så får han en telefon langt borte fra. En ferskvannsdunk med etterlatenskaper fra faren har flytt i land på Barbados. Og siden han skal skrive en bok om faren, reiser han dit for å undersøke. Dette blir starten på en lang og vondt reise inn i fedrenes mange løgner som skal føre ham til øya i nord hvor alt startet, til Australia og Stillehavet, til Madeira og Hellas og til California.
Slektskrøniken om fire generasjoner i familien Scott er en historie om menn som for utenforstående mer eller mindre var helteskikkelser, men som mennesker slett ikke holdt slike mål. Og etter hvert skal det vise seg at de heller ikke hadde levet i samsvar med de mange mytene om dem. Etter hvert som Victor avslører historien om livene deres, er det helt andre liv som kommer til syne enn de livene han opprinnelig hadde satt seg fore å skrive om. Den virkeligheten han hadde vokst opp i, de historiene som var del av ham og slekten hans, skulle vise seg å være en lang serie med fortielser, begravde sannhelter og sinnrikt konstruerte løgner.
Fedrenes løgner har et interessant plot og historien er i og for seg god. Likevel er ikke dette på langt nær opp mot Tom Egelands beste. Boken er alt for lang og full av mye tomgangsprat. Om du er fan av Tom Egeland, bør du likevel få med deg boken. Det er ingen dårlig bok – til tider er den underholdende og gøyal.
by Peter on august 17, 2010
John Irving skriver gjerne store, 
nesten overdådige romaner, fylt med en masse underfundige og underholdende historier og sidehistorier. Det gnistrer nesten når Irving er på sitt beste. Hvem har vel ikke kost seg og ledd rått over de mange galskapene i Garps bok? Eller latt seg fascinere av Siderhusreglene? Irving er fantasirik og frodig som få.
Og så er han så klart også på mange måter en raring. Bøkene finner stort sett sted i New England. Og bjørner finnes – på mange forskjellige måter – stort sett alltid i bøkene hans. Han har et hang-up på dem, tydeligvis. Og så er det gjerne noen litt aparte seksuelle opplevelser i bøkene også.
Siste natt i Twisted River har alle disse ingrediensene og mange flere. Det er en utrolig rik og frodig roman som følger kokken Dominic Baciagalupo og sønnen hans, Danny. De to er konstant på flukt. Danny var uheldig og drepte noen nærmest ved et uhell som unggutt. Han trodde en bjørn var på ferde, men tok feil og knertet til noen med farens store jernstekepanne. Og etter hvert fikk dessverre en svært uforsonlig politimann rede på dette. En mann av den typen som aldri gir opp. Og dermed er Danny og Dominic konstant på flukt, fra sted til sted som nomader. De forflytter seg mellom Boston, Vermont og Toronto, og hele tide spøker politimannen de kaller Cowboy i bakgrunnen.
Den eneste virkelige familievennen, den svært så eksentriske analfabeten og skogsarbeideren Ketchum er nesten den eneste konstanten i livet deres. Han holder dem informert om Cowboy og gir dem råd om hva de skal gjøre for å gjemme seg for ham. En gang i mellom besøker han dem også. Ellers holder han stort sett kontakt via faks.
Tiden går. Og i mens lever livet, fullt av burleske innfall, merkelige tildragelser og oppsiktsvekkende tilfeldigheter. Kokken blir gammel, sønnen Danny blir forfatter og får en sønn han også. Dermed blir Siste natt i Twisted River en fortelling om tre rotløse generasjoner og om alle de stedene og forskjellige menneskene de støter på som spiller roller – store og små – i de forunderlige livene deres. På noen måter er boken også litt selvbiografisk. Den er fengende, vill, oppfinnsom, full av liv og akkurat så sprudlende som bare en John Irving i toppform kan være. Dette er riktig en bok å kose seg med.
by Peter on august 14, 2010
Harry Hole lever ikke i beste velgående. Og han er ikke populær. Og han har stukket fra Norge. Han er i HongKong, dønn blakk og ofte i opiumsrus.Vi forstår ham nesten. I alle fall et stykke på vei. For livet på kammeret sugde for Harry, og livet utenfor kammeret sugde skikkelig det også. Og han fikk seg en trøkk i Snømannen.
Jo Nesbøs Panserhjerte er en 
skikkelig forrykende krimroman eller thriller – den er vanskelig å plassere for Harry hører ikke riktig hjemme i en genre lenger, han har blitt for stor for dem nå. Den er skrevet av en lysten og lekende Jo Nesbø som virker til å ha kost seg skikkelig mens han skrev. Boken er frodig, innholdsrik, spennende og skrevet med stor fortellerglede. Det tok litt tid før jeg gikk løs på den, men jeg likte den kjempegodt – jeg riktig storkoste meg med den. Det må være den beste Harry Hole-boken så langt!
Harrys Oslo er vel egentlig en by uten seriemordere. Men nå drepes det kvinner i Oslo på bestialsk vis. Det er grunn til å tro at en seriemorder går løs. Og Harry Holes gamle sjef trenger Harry nå. Men Harry er ikke i Norge! Harry holder seg i Hong Kong. Han holder alkoholen på avstand ved å spise glassnudler og røyke opium. Og Rakel, hans livs elskede, og hans Oleg også, er borte med hemmelig adresse etter at Snømannen forsøkte å ta livet av dem – ute av livet hans. For å få Harry tilbake sendes en kvinnelig kollega, etterforskeren Kaja Solness, til Hong Kong for å hente ham hjem til Tigerstaden.
To drap er begått. To kvinner er funnet drept på en bestialsk måte ved hjelp av et mordvåpen ingen kjenner. Politiet står uten ledetråder. I bakgrunnen lurer en skipsrederarving, en tilkommende ektefelle og en stortingsrepresentant. Så skjer det nok et drap.
Harry Hole vil ikke tilbake til Norge. Men blir til slutt med hjem likevel. Og kommer etter hvert tilbake til Oslo og nye kolleger og en intens maktkamp mellom Voldsavsnittet og Kripos om hvem som skal drive drapsetterforskning.. Harry er egentlig ferdig med drap, men kan ikke helt holde seg unna. Han suges inn i den. Og saken er komplisert. Den ser etterhvert ut til å ha sammenheng med noe som har skjedd på en av Turistforeningens hytter på fjellet. Det virker som om ofrene alle har overnattet på en og samme hytte den samme natten. Men samtidig har saken også forgreninger til utlandet, og spesielt til Kongo.
Panserhjerte er en mustein som er alt for kort. 639 sider lang, men enda sluttet den alt for tidlig. Den er aldri kjedelig. Og Harry er innesluttet, sprekker, tar feil, griser det til for seg selv, tar alt for store sjanser, blir nesten drept et par ganger, og alt det der, men han er aldri uinteressant. Handlingen i Panserhjerte er tettpakket, et rent inferno. Plottet er sterkt og høydramatisk og til tider kronglete, men Jo Nesbø fremstiller det på en måte som er skikkelig sugende – han drar deg inn i Harrys verden. Kanskje er dette den beste norske krimromanen noensinne?
Skryt fra utlandet:
Tempoet i Panserhjerte og spændingen er intens nok til at holde denne anmelder oppe til sent om aftenen. Samtidig er plottet tilpas finurligt til at selv de mest skarpsindige læsere vil blive overrasket og udfordret undervejs. Kort sagt: En af de bedste krimier undertegnede har læst i år — bogblogger.dk
og 
.
