Bøker gir glede!

VG melder i dag at Tom Egeland er tildelt Rivertonprisen for 2009 for boken Lucifers evangelium. Rivertonprisen er en stor og anerkjent pris for gode spenningsromaner både i Norge og utlandet. Om vinnerromanen sier Rivertonklubben:

Årets roman er en klassisk eventyrroman som virkelig går til bunns i vår forestillingsverden om det onde, om himmel og helvete, falne engler og forrykte religiøse sekter. Dens overraskende og originale krumspring gjør den godt synlig i et kanskje litt anonymt krimår. Med denne romanen har forfatteren levert en fortelling hvor spenningen ikke bare finnes i overflaten, men er smertefullt integrert i handlingen. Forfatterens hovedperson er også i den prisvinnende romanen en fargerik helt, til tross for sin bleke kompleksion. Hans initialer er de samme som Brigitte Bardots, men han heter Bjørn Beltø! Årets Rivertonpris går til forfatteren som har skrevet romanen Lucifers evangelium. Han heter Tom Egeland.

Prisen representerer naturligvis en anerkjennelse til Tom Egeland for en flott bok som forfatteren ganske sikkert er takknemlig for. Prisen vil også bety en god del for markedsføringen av både denne og andre bøker av Tom Egeland internasjonalt. “Prize winning” og “Award winning” er med god grunn kvalitetsstempler som både forleggere og det boklesende publikum benytter seg av.

Vi gratulerer Tom Egeland og ønsker lykke til videre!

{ 0 comments }

Jeg måtte vel egentlig le litt da jeg leste i VG at Norwegian hadde foræret Bergens store sønn Ludvig Holberg til danskene. Det er vel kanskje ikke så allverdens mange som leser Jeppe på Berget, Niels Klims reise eller de andre flotte og satiriske romanene til Ludvig Holberg lenger.

Likevel tør det vel være en kjent sak at han var født i Bergen. Og også at både vi og danskene ser på ham som vår egen. Så slik sett kan man jo enten se det slik at Norwegian enten tråkket skikkelig i salaten. Og det er tydeligvis tolkningen i Bergen. Eller så kan man velge å se det slik at Norwegian er svært generøse med de litterære skattene våre. Og slik er det få som ser det.

Selv synes jeg det er litt leit når næringslivet på denne måten demonstrerer manglende kunnskap. En ganske unødvendig tabbe som 10 minutter på telefonen eller på internett kunne ha spart dem for. Et bilde av Holbergstatuen i Bergen, eller navnene Holbergs plass eller Holbergstuen er antakelig navn som i ettertiden lyder kjente for herrene i Norwegian?

Uff!

{ 0 comments }

James Patterson driver en slags ”bestseller factory” i USA. Delvis alene, delvis sammen med flere forskjellige forfattere, har han skrevet en imponerende rekke av bestselgere i USA. Jeg tror ikke noen andre har hatt så mange førsteplasser på New York Times’ bestselgerliste som James Patterson.

Så kan man jo, som mange litteraturanmeldere i Norge liker å gjøre – kanskje fordi de føler seg større når de slakter kjente navn – si at bøkene er dårlige greier, at det bare skyldes markedsføring, at amerikanere er dumme, og slike ting. Og bevares, kvaliteten på Pattersons bøker varierer veldig. Noen av dem er ikke gode i det hele tatt. Men hva så? Var alle Ibsens eller Hamsuns bøker helt topp?

Fabrikkeier James Patterson har etablert en stil som selger. Den er ganske enkel: Korte setninger. Korte avsnitt. Korte kapitler. Eller – skriv bøker vanlig folk kan lese. Som er rett på sak.

Og som folk tydeligvis liker å lese.

Slik er Postcard Killers skrevet også. Den følger formelen. Og jeg synes faktisk på en del måter det er bra. Noen ganger, i tidligere bøker, har Liza Marklund blitt litt langtrukken i beskrivelsene av problemene Annika Bengtzon har med mannen sin. Her er hun ikke det. Snarere det motsatte.

Sedvanen tro har en del bokanmeldere i perifere aviser og folk med intellektuelle markeringsbehov benyttet anledningen til å slakte Postcard Killers. Så klart. Hvor ofte har en anmelder anledning til å slakte en av Nordens mestselgende forfatterinner og en amerikansk(!!) forfatter så kjent som Patterson på en og samme tid? Se for eksempel anmeldelsen til Finn Stenstad i Tønsberg Blad: ”Det hjelper lite selv om de har gått sammen om denne boka. Den er rett og slett dårlig.” Eller Helge Ottesen i Varden, som gir boken terningkast tre. Skal vi så tro at Stenstad og Ottesen er store intellektuelle, og at Marklund og Patterson ikke kan skrive?

Nei, jeg tror faktisk ikke det ville være noen rimelig konklusjon. For Postcard Killers er en skikkelig god og svært underholdende krimbok. Den er ikke skrevet for å belyse spørsmål om Væren og Intet, og den pretenderer heller ikke det. Men den leverer det den skal levere: Spenning, god underholdning, en del glede.

Historien er grei nok og godt kjent. Noen synes å reise fra land til land og myrde. De dreper alltid par og de tar bilder av de drepte. Bildet sender de deretter til en kriminaljournalist.

Og etter å ha myrdet over hele Europa kommer de til Skandinavia. Men først kommer et postkort til en ung kvinnelig kriminaljournalist, Dessie Larsson. På kortet står med store bokstaver:

“To be or not to be
In Stockholm,
That is the question
We’ll be in touch”

Så blir Dessie oppsøkt av en amerikansk drapsetterforsker fra Manhattens 32. distrikt. Han har jaktet på morderne over hele Europa. Hans navn er Jacob Kanon. Datteren hans, den viktigste personen i livet hans, ble drept av Postcard-morderne i Roma. Mot sin vilje blir Dessie trukket inn i mordsaken og tiltrukket av den besatte Jacob.

Jeg synes det har blitt en skikkelig god krimroman av dette, jeg. Godt oversatt av Elisabeth Bjørnson er den også. Postcard Killers er kanskje ikke på høyde med Stieg Larssons bøker eller det aller beste Jo Nesbø har skrevet, men svært få krimromaner er egentlig det. Kvalitetsmessig ligger den likevel høyt oppe på skalaen. Og den holder ekstremt høyt tempo, er spennende og til tider voldsom, har noen interessante sidehistorier og en del vendinger – franske og andre – som er stilige og overraskende. Så, jo, et mestermøte mellom Patterson og Marklund, og med et mesterlig resultat! Jeg anbefaler boken sterkt – den er underholdende.

Se også Bokklubbens interessante omtale av samarbeidet og en dyptpløyende og god artikkel i New York Times om “bestselgerfabrikken” til James Patterson med tittelen James Patterson Inc.

Här kan du hitta vad andra bloggare skriver om Postcard Killers av Marklund & Patterson

{ 0 comments }

Linwood Barclay er en canadisk journalist og forfatter. Han har skrevet en rekke krimbøker og andre bøker, bl.a. memoarer. Boken No Time for Goodbye (Uten et ord) var bestselger i England i 2008, og solgte over 600.000. Etterfølgeren Farlig nær (originaltittel Too Close to Home) er også en interessant bok, men har ikke helt hatt den samme suksess som forgjengeren.

Boken starter med en ung gutt som forsøker seg på et lite triks for å skaffe seg et sted hvor han kan være sammen med kjæresten Penny, og forhåpentligvis få ha sex med henne. Han gjemmer seg i et kott mens nabofamilien gjør seg klar til å reise av gårde på tur og bli borte en uke. De reiser etter hvert, og livet ser lyst ut for unge Derek: I en uke vil han og Penny ha tilgang til et sted hvor de kan være sammen uforstyrret!

Men selv de beste planer kan falle i grus. Og det gjør denne også. Ikke lenge etter at de har dratt, vender familien Langley tilbake. Derek må gjemme seg på nytt. Så ringer dørklokken. Ytterdøren blir åpnet. Derek hører et par ord og deretter skudd. Og så flere skudd. Deretter noen som kommer inn i rommet der han gjemmer seg for å sjekke om det er tomt.

Derek blir ikke funnet og overlever. Men etter det uforståelige drapet på forstadsfamilien Langley blir ingenting som det var, verken for Derek eller familien hans. Uforklarlige ting skjer, flere blir drept. Politiet mistenker Derek for drapet på familien Langley og setter ham i fengsel. Flere og flere hemmeligheter kommer til overflaten. Og i økende grad kommer Derek og familiens hans ufrivillig i fokus for det som skjer.

Farlig nær er en artig og god bok. Den fortelles i en litt uvant, ganske slentrende stil, og det tar litt tid før den blir spennende. Farlig nær holder ikke helt samme klasse som forgjengeren Uten et ord, men er likevel god underholdning.

{ 0 comments }

Dette er oppfølgeren til Lapidus’ Cash (Svensk tittel: Snabba Cash), og bok nummer to i den såkalte Stockholm Noir trilogien. Snabba Cash solgte over 700.000 eksemplarer i Sverige, og det er aldeles sensasjonelt.

Lapidus skriver godt og bøkene hans er spennende. Og det er naturligvis noe av forklaringen på de enorme salgstallene. Selvsagt. Men etter min oppfatning er det ikke hovedgrunnen.

Det som derimot gjør at denne boken selger så voldsomt tror jeg er at det er en sjokkerende rapport fra et annet Sverige enn det Sverige svenskene (og antakelig vi her på denne siden av grensen også) kjenner til. For det meste befinner vi oss på skyggesiden av det velorganiserte, ryddige og på så mange måter prektige svenske ”folkehemmet”.

Boken er nærmest en antropologisk studie av ytterkantene av det svenske storsamfunnet – den mørke siden av virkeligheten, den som er mer eller mindre usynlig og som vanlige borgere bare ser bitte små bruddstykker av eller hører om i nyhetsinnslag.

I Aldri fucke opp møter vi tre hovedpersoner som alle tre, på forskjellige vis, er ganske marginaliserte. Det er en kriminell innvandrer – Mahmud al-Askori – som drømmer om rask rikdom, men som ikke er interessert i ni-til-fire-Sverige. En ung svenske – Niklas Brogren – som kommer tilbake til Sverige etter å ha livnært seg som leiesoldat. Han er våpen- og nærkampspesialist, lider av vrangforestillinger, og vil rydde opp i Sverige. Og en politimann – Thomas Andrén – som snusker og tusker og forholder seg sånn passelig til lovene han betales for å opprettholde, og som tar seg deltidsjobb som sikkerhetsvakt for en gangster.

De lever egentlig alle for det meste på utsiden. I underverdenen. Blant innvandrerne, narkopusherne, pornoen, horene, hallikene, muskelmennene og ranerne. I en verden der gjengene spiller en sentral rolle – juggene, albanierne, ”Born to be Hated” og de andre. I en verden der vold og penger gir status og respekt, der nærmest alt er til salgs, og der alle tar ballegrep om de kan og der manipulering er hverdagskost.

Lapidus’ lavmælte, nærmest lakoniske og svært så direkte rapportering fra den mørke siden tror jeg er det som forklarer salgstallene. For bøkene er ikke egentlig så spennende. Men til gjengjeld er de desto mer sjokkerende. Like jævlige å lese som bøkene til Roslund & Hellström, men verre fordi Lapidus ikke bare beskriver noen forferdelige individer, men et aldeles avskyelig samfunn på siden av det etablerte. Bøkene er fulle av råskap og nærmest utenkelig vold samtidig som de ”rapporterer” om hvordan den svarte verdenen sameksisterer med og er koplet til den normale virkeligheten – partyfiksere med halliker, finansmenn med gangstere, og så videre.

Det var fascinasjonen mer enn noe som drev meg fra side til side, kapittel til kapittel i boken. For svenskene må sjokket og fascinasjonen ha vært enda sterkere. For det er Sverige det handler om.

Aldri fucke opp har flere tema, og forteller om hva de tre hovedpersonene opplever og gjør. Etter hvert kolliderer de tre verdenene og hovedpersonene bringes sammen. Slutten er overraskende, for å si det mildt.

Aldri fucke opp gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den er annerledes, fascinerende og troverdig. En uvanlig leseopplevelse. Det er en bok jeg sterkt anbefaler.

Skrevet om Aldri fucke opp:

“Her møter vi et tidsbilde fra dagens Sverige som er skremmende og fascinerende på samme tid. Med stø hånd bruker han gatas sjargong. Uvant til å begynne med, befriende troverdig mot slutten av boka.” — Gunn Magni Galaasen, Trønder-Avisa

“Jens Lapidus skriver med et svært direkte språk, og det virker som han har veldig god oversikt over Stockholms kriminelle miljøer og sjargong.” — Kurt Hanssen, Dagbladet

“Jens Lapidus er for tiden Nordens beste kriminalforfatter.” — Per Ivar Henriksbø, Gudbrandsdølen Dagningen

{ 0 comments }

Den svenske krimforfatterinnen Karin Alvtegen pløyer dypt ned i menneskets innerste i sine bøker. Som Karin Fossum er hun en psykologisk innsiktsfull krimforfatter. Bøkene hennes er på mange måte studier av sterke følelser. Denne gangen er det Skam som er temaet. Tidligere har hun skrevet om savn, om skyld, om svik og om skygger fra fortiden. Bøkene hennes har fått mye oppmerksomhet og selger godt verden over.

Følelsene Karin Alvtegen beskriver er vanlige følelser – vi har dem de fleste av oss, i større eller mindre grad. Men Karin Alvtegens bøker er nærmest thrillere eller krimbøker uten detektiv eller politi. Og det som gjør dem til det er at hun beskriver er mennesker for hvem disse følelsene er langt sterkere og mer sentrale i personligheten enn for ”normale” mennesker.

Nøkkelpersonene i Skam er to kvinner som nesten er så forskjellige som to kvinner kan være. Maj-Britt er fet, hun skammer seg intenst over kroppen sin. Maten hjelper henne i å holde de vonde tankene på avstand og fedmen bygger et tykt skall mellom henne og verden som hun trenger. For under det tykke laget (bokstavelig talt) av skam knyttet til kroppen, ligger skam fra opplevelser i oppveksten i en streng religiøs familie, der blant annet seksualitet var tabu og skambelagt. Hun er intelligent, men har mistet lysten og evnen til å være sammen med andre. I stedet bruker hun intelligensen sin til å skape avstand gjennom onde, ekle kommentarer dersom noen til tross for utseendet truer med å komme for nær.

Monika derimot er en svært suksessrik lege, som bor i et vakkert hjem, har svært god økonomi og er beundret avkolleger og bekjente. Men under suksessen skjuler det seg et lite menneske med uhyggelig lav selvfølelse som har lært seg en oppskrift på hvordan ting skal se ut fra utsiden og forsøker å følge den til punkt og prikke. Hun krever perfeksjon av seg selv, i alle situasjoner og alle detaljer. Og under usikkerheten ligger det også hos henne en dyp skam, knyttet til brorens død. Den kunne hun ha avverget om hun hadde gjort som hun skulle.

Karin Alvtegen lar Maj-Britt og Monika oppleve ting som vekker til live de onde minnene, og vever dem inn i et sett av omstendigheter som til slutt fører dem sammen. Alt blir satt på spissen for dem begge. Og spenningen blir ulidelig – hva vil skje? At livene deres er i ferd med å endre seg er klart. Men hvordan?

Skam er en meget god bok, velskrevet, innsiktsfull, dramatisk og overbevisende. Boken mister noe av farten på slutten, men den er likevel svært vel verdt å lese. Jeg har sjelden lest noen beskrive redselens irrasjonelle makt på en så god måte.

{ 0 comments }

I tillegg til alle de interessante bøkene skrevet av norsk forfattere, bringer forlagene også en utrolig lang liste over oversatte bøker, både skjønnlitteratur og krim/spenning, samt så klart også masse bøker i endre kategorier. Her er noen (!) av de oversatte skjønnlitterære bøkene og bøkene i genren krim/spenning jeg har merket meg spesielt!

Det er mye bra her for lange vinterkvelder og weekender på hytta. Stoff for påsken også, skulle jeg tro!

Krim og spenningsromaner

• Jussi Adler-Olsen: Fasanfreperne. I 1987 blir et ungt søskenpar brutalt drept i et sommerhus. Etterforskningen peker mot en gruppe kostskoleelever som kommer fra noen av Danmarks rikeste familier.
• Linwood Barclay: Farlig nær. I begynnelsen virker det som en tullete tanke. Men siden ingen finner noen sannsynlig forklaring på drapene, tar Jim seg i å undres på om hans egen familie har hemmeligheter som han ikke kjenner til.
• Michael Connelly: Utenfor loven. Den andre boken i serien om den illusjonsløse og drevne forsvarsadvokaten Michael Haller.
• Åke Edwardson: Den siste vinteren. Den siste boken i serien om Erik Winter. Det er vakker førjulstid. En politipatrulje tilkalles til en forstadsleilighet. Her finner de en ung kvinne død i sengen. Hennes sjokkskadde samboer er mistenkt.
• Camilla Grebe og Åsa Träff: En slags fred Siri Bergman er psykolog og psykoterapeut. Til hennes kontor på Södermalm kommer alle slags mennesker og forteller om sine dypeste redsler og mørkeste hemmeligheter. Topp svensk krimroman!
• Sue Grafton: U for understrøm. Den 21. boken i serien om Kinsey Millhone. U for understrøm gikk rett til topps på New York Times’ bestselgerliste.
• Anna Grue: Judaskysset. Den attraktive Jakob dukker en dag opp i Ursulas liv. Men lykkerusen gir seg raskt da Jakob forsvinner og tar hele formuen hennes med seg
• Arnaldur Indriđason: Irrganger. Ny bok fra den fremragende prisbelønte islandske krimforfatteren. En av mine favoritter.
• Camilla Läckberg: Fyrvokteren. Den syvende boken i suksesserien om politimannen Patrik Hedström og forfatteren Erica Falck i Fjällbacka.
• Liza Marklund og James Patterson: Postcard Killers. De har myrdet over hele Europa. Nå har de kommet til Skandinavia.
• Ava McCarthy: Strategen. Den tidligere hackeren Henrietta ”Harry” Martinez er i en håpløs situasjon.
• Lars Kepler: Hypnotisøren. Bestselger i Sverige! Den nye Stieg Larsson? En mordsak kan bare løses gjennom hypnose av en liten gutt.
• Jens Lapidus: Gjengkrig 145. Etter en hard kveld på byen blir Jivan voldtatt av sin beste venns bror.
• Håkan Nesser: Carmine Street. Erik og Winnies fire år gamle datter forsvinner. Erik ser henne løpe mot en bil utenfor familiens hage, så er hun borte. En frittstående roman fra Nesser.
• Johan Theorin: Blodleie. Den tredje frittstående boken i en serie på fire fra Öland. De to første var bestselgere. Denne er minst like god!
• Helene Tursten: Det lumske nettet. Når bygningsarbeidere i Gøteborg river brannrestene etter et gammelt trehus, oppdager de et lik. Kroppen, som ligger innmurt i skorsteinen.
• Fred Vargas: Vampyrens hevn. Den franske fullmektig Adamsberg er på en tre dagers konferanse i London med sine to nærmeste kolleger. Alt var ment å være hyggelig og avslappet. Slik blir det ikke. En av mine favoritter.

I tillegg kommer nye bøker fra David Baldacci, Lee Child, Mary Higgins Clark, Harlan Coben, Clive Cussler, Arne Dahl, Jeffrey Deaver, Dean Koontz, Donna Leon, Val McDermid, Ian Rankin, Karin Slaughter og flere. Det blir en travel vår!

Oversatte romaner

• Aravind Adiga: Mellom attentatene. Ny bok fra forfatteren av Hvit tiger. I Mellom attentatene gir Aravind Adiga liv til et kor av særegne indiske stemmer, alle innbyggere i den fiktive byen Kittur.
• J.M. Coetzee: Sommer – Scener fra et provinsielt liv. Sommer er tredje og frittstående del av den selvbiografiske
  trilogien som begynte med Barndom og fortsatte med Ungdom.
• Robert Goolrick: En pålitelig hustru. Året er 1907, og Ralph Truitt annonserer etter ”en pålitelig
  hustru”. Han får svar fra ”en enkel og ærlig kvinne”.
• Conn Iggulden: Knokler i sanden. Tredje, frittstående bind i Conn Igguldens historiske romanserie om den mongolske fyrsten Djengis Khan og etterkommerne hans. Spennende!
• Daniëlle Hermans: Tulipanviruset. En nederlandsk braksuksess av en krim som baserer seg på virkelige, historiske hendelser og personer. I sentrum for handlingen står tulipankrakket på 1600-tallet.
• John Irving: Siste natt i Twisted River. (Forfatteren av Garps bok.) I 1954, på en kafé i en liten by i New Hampshire, tar en engstelig tolvåring feil av kjæresten til den lokale politimannen og en bjørn.
• Joshilyn Jackson: Piken som sluttet å svømme. Laurel vekkes en natt av datterens venninne Molly, som fører henne til en livløs skikkelse i svømmebassenget. En sørstatsroman.
• Daniel Kehlmann: Berømmelse. En roman i ni historier. En mann kjøper en ny mobil og begynner å få oppringninger som tydeligvis er ment for en annen. Han bestemmer seg for å leke seg med denne nye personligheten sin.
• Janice Y. K. Lee: Pianolærerinnen. En skjønn bok. 1942: Engelskmannen Will Truesdale har akkurat ankommet den britiske kolonien Hongkong da han forelsker seg hodestups i den asiatiske skjønnheten Trudy Liang.
• Cormac McCarthy: Blodmeridianen. En tenåringsgutt rømmer hjemmefra og slår seg sammen med lanton-gjengen, en morderisk bande som lever av å skalpere indianere og andre på den meksikansk-amerikanske grensen i årene 1849 og 1850.
• Audrey Niffenegger: Mørkets symmetri. De amerikanske tvillingene Julia og Valentina arver plutselig en flott leilighet rett ved Highgate-gravlunden i London etter tante Elspeth, som de aldri har møtt.
• Arto Paasilinna: Tordengudens sønn. De gamle finske gudene har sett seg lei på at ingen tilber dem lenger. Andre religioner og ren ateisme har tatt over.
• Yates, Richard: Påskeparaden. Skildrer skjebnen til Emily og Sarah Grimes. Fortellingen strekker seg fra 1930, da foreldrene skilles, og førti år fram i tid. Et mesterverk.
• Kathryn Stockett: Barnepiken. Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet.

{ 0 comments }

Jeg har gått gjennom forlagenes lister over utgivelser for våren 2010. Det kommer massevis av spennende og interessante nyheter. Våren 2010 blir en spennende bokvår, både når det gjelder skjønnlitteratur og krim- og spenningsromaner.

Her er en del av de bøkene skrevet av norske forfattere jeg har lagt spesielt merke til som kommer nå i vår, og som jeg har tenkt å lese:

Romaner

• Andreas Bull-Hansen: Jotnens hjemkomst. Etter en henrettelse av en høytstående mafiaboss blir politietterforsker Petter Tyrar kontaktet av en merkelig, enøyd mann.
• Torgrim Eggen: Jern. Norge 2010: 120 unge mennesker trekker til et gårdsbruk i Østfold for å forberede seg på undergangen.
• Knausgård, Karl Ove: Min kamp. Fjerde bok. Hmm. Den fjerde boken. Har allerede fått mye omtale. Inneholder seksuelle avsløringer. Hva mer er det å si?
• Øystein Lønn: Etter Sofia. Etter Sofia er den tredje romanen om avismannen og journalisten Simen Linde.
• Thomas J.R. Marthinsen: Du. Du er 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. En bok om kjærlighet og død,erindringer og forestillinger. Debutant.
• Guro Sibeko: Ctrl+Alt+Delete. Helena oppsøker en fest med fremadstormende politikere, journalister og byråkrater, og hun gjør det ikke bare for moro skyld.
• Stig Sæterbakken: Dirty things. En utforskende essaysamling om: Toleranse. Ømhet. Religion. Politikk. Musikk. Nødvendigheten av å være velkledt. Og mer.
• Carl Frode Tiller: Skråninga. Skråninga handlar om ein ung mann som sit på ein psykiatrisk institusjon, skuldig i kriminelle handlingar som han ikkje heilt forstår.

Norske krim og spenningsromaner

• Kjell Ola Dahl: Kvinnen i plast. Veronika Undset blir funnet i en søppelkonteiner på Kalbakken i Oslo. Liket er omhyggelig skåldet og pakket inn i plast.
• Thomas Enger: Skinndød. Et enslig telt på Ekebergsletta rommer liket av en halvt nedgravd kvinne. Hun er steinet til døde, hun har piskemerker på ryggen, og den ene hånden hennes er hugd av. (Krimdebut)
• Merete Junker: Tvillingen. Leppene hans dro seg ut i et lite smil, men han så henne ikke i øynene. Han stirret på et eller annet usynlig i lufta mellom dem, mens han førte pistolmunningen nedover tinningen hennes, som om han tegnet et riss av henne.
• Christopher Grøndahl og Arne Svingen: Lenket. Krim med sterke karaktertegninger og spennende historie.
• Jørgen Jæger: Karma. En mann forsøker å begå selvmord. En annen blir funnet død i en bakgård. Et skip seiler mot ukjent mål.
• Tom Kristensen: Dypet. En gammel, syk og forvirret nordsjødykker oppsøker Tord Stensens sønn, Jonas. Mannen snakker usammenhengende om faren hans og er redd. Dagen etter dør han.
• Jon Michelet: Døden i Baugen. Vilhelm Thygesen blir involvert i noe som kan være en mulig drapssak i et fotballmiljø i det lille Østfold-stedet Baugen ved Ytre Oslofjord.

{ 0 comments }

Lucie er en av Amalie Skrams sterkeste bøker. Det en en kvinnefrigjøringsroman, og inneholder et forrykende angrep på datidens dobbeltmoral og forventninger til kvinner i ekteskapet.

Rammen er forholdet mellom Lucie, en livsglad og frimodig dansepike på Tivoli, og advokat Theodor Gerner. Gerner blir stormende forelsket i henne, frir til henne, får ja, og gifter seg. To personer medvidt forskjellig bakgrunn av sterkt sprikende oppfatninger om livet som ikke egentlig kjenner hverandre. Det blir fort et ulykkelig ekteskap.

En natt, etter et selskap og en krangel med Gerner, løper Lucie sin vei. Den natten utsettes Lucie for voldtekt og deretter blir hun gravid.

Lucie er en meget sterk roman. Den gjør et dypt inntrykk. Og den vekket selvsagt også betydelig oppsikt i da den ble publisert, med god grunn.

Boken er rett og slett  forrykende godt skrevet. Den elskelige Lucies mangel på lykke og frustrasjon gir leseren smerte. Amalie Skram trekker oss helt inn i bokens verden, og lar oss blir sittende med smerten og reaksjonene. Jeg ble svært betatt av boken og oppbrakt over alle de viderverdighetene som rammet Lucie og alle de nedverdigelsene hun ble utsatt for.

Dette er desidert en bok til ettertanke. (Les mer om Amalie Skram.)

{ 0 comments }