Dette er oppfølgeren til Lapidus’ Cash (Svensk tittel: Snabba Cash), og bok nummer to i den såkalte Stockholm Noir trilogien. Snabba Cash solgte over 700.000 eksemplarer i Sverige, og det er aldeles sensasjonelt.
Lapidus skriver
godt og bøkene hans er spennende. Og det er naturligvis noe av forklaringen på de enorme salgstallene. Selvsagt. Men etter min oppfatning er det ikke hovedgrunnen.
Det som derimot gjør at denne boken selger så voldsomt tror jeg er at det er en sjokkerende rapport fra et annet Sverige enn det Sverige svenskene (og antakelig vi her på denne siden av grensen også) kjenner til. For det meste befinner vi oss på skyggesiden av det velorganiserte, ryddige og på så mange måter prektige svenske ”folkehemmet”.
Boken er nærmest en antropologisk studie av ytterkantene av det svenske storsamfunnet – den mørke siden av virkeligheten, den som er mer eller mindre usynlig og som vanlige borgere bare ser bitte små bruddstykker av eller hører om i nyhetsinnslag.
I Aldri fucke opp møter vi tre hovedpersoner som alle tre, på forskjellige vis, er ganske marginaliserte. Det er en kriminell innvandrer – Mahmud al-Askori – som drømmer om rask rikdom, men som ikke er interessert i ni-til-fire-Sverige. En ung svenske – Niklas Brogren – som kommer tilbake til Sverige etter å ha livnært seg som leiesoldat. Han er våpen- og nærkampspesialist, lider av vrangforestillinger, og vil rydde opp i Sverige. Og en politimann – Thomas Andrén – som snusker og tusker og forholder seg sånn passelig til lovene han betales for å opprettholde, og som tar seg deltidsjobb som sikkerhetsvakt for en gangster.
De lever egentlig alle for det meste på utsiden. I underverdenen. Blant innvandrerne, narkopusherne, pornoen, horene, hallikene, muskelmennene og ranerne. I en verden der gjengene spiller en sentral rolle – juggene, albanierne, ”Born to be Hated” og de andre. I en verden der vold og penger gir status og respekt, der nærmest alt er til salgs, og der alle tar ballegrep om de kan og der manipulering er hverdagskost.
Lapidus’ lavmælte, nærmest lakoniske og svært så direkte rapportering fra den mørke siden tror jeg er det som forklarer salgstallene. For bøkene er ikke egentlig så spennende. Men til gjengjeld er de desto mer sjokkerende. Like jævlige å lese som bøkene til Roslund & Hellström, men verre fordi Lapidus ikke bare beskriver noen forferdelige individer, men et aldeles avskyelig samfunn på siden av det etablerte. Bøkene er fulle av råskap og nærmest utenkelig vold samtidig som de ”rapporterer” om hvordan den svarte verdenen sameksisterer med og er koplet til den normale virkeligheten – partyfiksere med halliker, finansmenn med gangstere, og så videre.
Det var fascinasjonen mer enn noe som drev meg fra side til side, kapittel til kapittel i boken. For svenskene må sjokket og fascinasjonen ha vært enda sterkere. For det er Sverige det handler om.
Aldri fucke opp har flere tema, og forteller om hva de tre hovedpersonene opplever og gjør. Etter hvert kolliderer de tre verdenene og hovedpersonene bringes sammen. Slutten er overraskende, for å si det mildt.
Aldri fucke opp gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den er annerledes, fascinerende og troverdig. En uvanlig leseopplevelse. Det er en bok jeg sterkt anbefaler.
Skrevet om Aldri fucke opp:
“Her møter vi et tidsbilde fra dagens Sverige som er skremmende og fascinerende på samme tid. Med stø hånd bruker han gatas sjargong. Uvant til å begynne med, befriende troverdig mot slutten av boka.” — Gunn Magni Galaasen, Trønder-Avisa
“Jens Lapidus skriver med et svært direkte språk, og det virker som han har veldig god oversikt over Stockholms kriminelle miljøer og sjargong.” — Kurt Hanssen, Dagbladet
“Jens Lapidus er for tiden Nordens beste kriminalforfatter.” — Per Ivar Henriksbø, Gudbrandsdølen Dagningen