Billigere bøker i Sverige!
Bøker er fremdeles alt for dyre i Norge. For å vise prisforskjellene har jeg klippet bestselgerlisten til adlibris.com i Sverige (skjønnlitteratur):
Topplista
1. Flyga drake av Hosseini, Khaled 37 kr
2. Luftslottet som sprängdes av Larsson, Stieg 149 kr
3. Flickan som lekte med elden av Larsson, Stieg 39 kr
4. Män som hatar kvinnor av Larsson, Stieg 39 kr
5. Tusen strålande solar av Hosseini, Khaled 159 kr
6. Den du inte ser : kriminalroman av Jungstedt, Mari 37 kr
7. Livstid av Marklund, Liza 159 kr
8. Snabba cash : hatet, drivet, jakten av Lapidus, Jens 39 kr
9. Nu vill jag sjunga dig milda sånger av Olsson, Linda 39 kr
10. Faller fritt som i en dröm av Persson, Leif GW 159 kr
I Norge koster paperbacks stort sett 90 kroner og oppover. Nye hardcover ligger fra 250 og opp. Her på Leserglede har vi forsøkt å si at det er dyrt, og anbefalt folk å handle fra USA eller England. Og dyrt er det vel også om vi sammenlikner med Sverige, eller hva?
Ganske ille, synes jeg.
– Peter
Bøker blir multimedia - spennende utvikling
Jeg var inne på nettstedet til Barnes & Noble. Akkurat mens jeg var inne viste de denne listen over bestselgende bøker den siste timen. Se litt på den, den ser litt rar ut:
- The Appeal by John Grisham
- A New Earth by Eckhart Tolle
- The Gift of Fear by Gavin de Becker
- 7th Heaven by James Patterson
- Sizzle and Burn by Jayne Ann Krentz
- Duma Key by Stephen King
- Temples on the Other Side by Sylvia Browne
- Maximum Ride by James Patterson
- The Appeal by John Grisham
- A New Earth by Eckhart Tolle
Det jeg reagerte på var at The Appeal av John Grisham både var på første og niende plass. Jeg sjekket ut hvorfor. Det viste seg at boken på 9. plass ikke er noen bok - det er multimedieutgaven av boken. Rettere sagt boken på 10 cd-er.
Det jeg syntes var spennende med det, og som gjorde at jeg valgte å skrive om det her, er at en multimedieversjon av en bok nå selger så godt i USA. Det synliggjør en utvikling vi har sett en stund på - at salget av lydbøker og e-bøker faktisk øker ganske betydelig. Selv har jeg aldri hatt noen tro på disse bokformene, antakelig fordi jeg liker å holde bøkene mine i hånden og kjenne permene og papiret.
Men noe er i ferd med å skje. Kanskje har jeg tatt feil og undervurdert denne utviklingen. Ganske spennende er det i alle fall. Vi får se hva som skjer videre.
– Peter
Jenta som lekte med ilden, av Stieg Larsson
Jenta som lekte med ilden av Stieg Larsson har en trist forhistorie. Stieg Larsson (f. 1954) døde i 2004, rett etter at manuskriptene hans var blitt akseptert for publisering i Sverige. Han fikk ikke oppleve å 
se bøkene sine på trykk. Han var en hardt arbeidende og velkjent journalist, men vil vel ganske sikkert først og fremst bli husket som en fantastisk krimforfatter.
Millennium-trilogien
De tre upubliserte romanene han etterlot seg – den såkalte Millennium-trilogien - har nå alle utkommet. Det første, Menn som hater kvinner(se anmeldelse på engelsk i World of Books), kom ut i 2006 og fikk en enormt positiv mottakelse i hele Skandinavia. Den andre boken, Jenta som lekte med ilden, utkom i 2007. Det gjorde også den tredje og siste boken i serien, Luftslottet som sprengtes.
Hovedpersonen Mikael Blomkvist er (som Stieg Larsson) journalist og forfatter. Han er også ansvarlig utgiver for tidsskriftet Millennium (Stieg Larson var det samme, men ikke for Millennium), og hele tiden på jakt etter avsløringer om korrupsjon og maktmisbruk.
De tre bøkene til Stieg Larsson har dominert bestselgerlistene i de nordiske landene. Mange med meg er vel lei for at det ikke kommer flere bøker i den fantastiske Millennium-serien. Stieg Larsson blir på en måte genidebutanten som forsvant.
Handlingen i Jenta som lekte med ilden
Boken har to parallelle handlingslinjer som flettes genialt sammen av Stieg Larsson. Lisbeth Salanders fortid og implikasjonene av den i nåtid har en sentral plass i boken, og er en hovedlinje. Bokens hovedtema er imidlertid trafficking. 
Igjen står Mikael Blomkvists tidsskrift Millenium på tampen av en rystende avsløring. Denne gangen dreier det seg om trafficking, horehandel mellom Sverige og Øst-Europa. En ny megastory er under oppseiling. Avsløringene er pikante. En rekke av horekundene har tunge og synlige posisjoner i det svenske samfunnet. Mange av de involverte, også offentlige personer, er villige til å gjøre mye for å skjule sine mørke hemmeligheter. Rett før avsløringene skal publiseres, blir journalisten som skriver om dem skutt ned og drept sammen med sin samboer. Revolveren blir funnet. Den har Lisbeth Salanders fingeravtrykk på seg.
De aller fleste er overbevist om at Lisbeth Salander er den skyldige. Men det er ikke Mikael Blomquist.
Persongalleriet
Vi møter igjen hovedpersonene fra Menn som hater kvinner, journalisten Mikael “Kalle” Blomkvist og resten av folkene i Millenium, den asosiale, men geniale hackeren Lisbeth Salander og det litt mystiske selskapet Milton Security. I Jenta som lekte med ilden lærer vi dem enda litt bedre å kjenne.
Spesielt gjelder dette Lisbeth Salander. I forrige bok var hun en mystisk om enn ressurssterk og handlekraftig person, men likevel umyndiggjort av det svenske samfunnet. Hun var tydeligvis lynende intelligent, hadde enorme datakunnskaper og var en fremragende hacker, men likevel uten stand til å styre seg selv og sin egen økonomi. En ekkel, sleip advokat, Nils Erik Bjurmann, var satt til å styre økonomien hennes. På en måte fremsto Lisbeth Salander som et paradoks. Hun var en person som jeg ønsket å vite mer om.
I denne boken fikk jeg det. Nå lærer vi mye om fortiden hennes. Spørsmålet om hvorfor hun ble gjort umyndig får vi et grundig svar på i Jenta som lekte med ilden. Lisbeths barndom er spesiell og sterke saker. Det er også historien om hvorfor svenske myndigheter forsøker å knekke henne. Etterhvert som jeg fikk vite mer om Lisbeth Salander og bakgrunnen hennes, må jeg vel også si at jeg likte henne bedre.
Ypperlig spenningsroman!
Jenta som lekte med ilden blir veldig tidlig spennende, og den fortsetter å være det til siste side. Stieg Larsson har skrevet en thriller som er innfløkt, komplisert, psykologisk og intens på handlingsnivå. Stilen hans er ukomplisert, engasjert og elegant. Og boken har skikkelig nerve!
Jenta som lekte med ilden er en tykk murstein av en bok på 622 sider, men likevel føles den alt for kort. Den fascinerer og trollbinder.
Se nettsiden om Stieg Larsson på leserglede.com.
– Peter
Alexia Bohwim og Frognerfitter - The Never Ending Story
Frognerfitter og Alexia Bohwim er fremdeles hete på nettet. Historien om forfatter-debutanten Alexia Bohwim og den sagnomsuste boken Frognerfitter bare fortsetter. Bloggere, aviser, radio, TV - det er fullt trøkk. Og Frognerfitter selger (antakelig over alle forventninger) som varmt hvetebrød - første opplag er utsolgt melder Kagge forlag. Første opplag var på 3000 bøker, nå kommer et nytt opplag på 4000.
På ett nivå synes jeg litt synd på Alexia Bohwim, på et annet nivå gjør jeg det ikke.
Jeg synes litt synd på henne fordi hun havner midt i en mediestorm som ikke bare er lett å takle, antakeligvis uten spesielt mye erfaring med det og antakelig også uten gode rådgivere. Og fordi hun brukes ganske kynisk - Dagbladet skriver først en sju siders artikkel om Alexia og Frognerfitter i lørdagsmagasinet, dernest sabler de boken totalt ned i en bokanmeldelse et par dager etter. Jeg lurer på om Alexia Bohwim visste om anmeldelsen da hun stilte opp i intervjuet - jeg tviler på det.
Og boken hennes får virkelig hard medfart - jeg har så langt ikke sett noen spesielt positive bokanmeldelser i det hele tatt av Frognerfitter - anmeldelsene rangerer fra slakt til under middels, så vidt jeg kan se. Og om Alexia Bohwim har litterære ambisjoner - for det er det jo mulig at hun har selv om hun er tatovert, har brukt dop, bor på Frogner og har levd et rimelig vilt liv - så kan det jo vært tøft å takle så mye negativ tilbakemelding.
Også bloggerne har gitt både Alexia Bohwim og Frognerfitter temmelig hard medfart og ganske mye oppmerksomhet. En omtale av boken i bloggen KleMegNakenErHvaHunSa - med tittelen Herregud, Frognerfolk er som andre folk - har for eksempel blitt kommentert 87 ganger så langt. Og en eller annen har laget en blog med tittelen Frognerpikk for å ta avstand fra Alexia Bohwim - virker det som.
En blogger som har forsvart Alexia Bohwim er Fr.Martinsen. Hun starter med å si at Frognerfitter “handler kort sagt om to unge kvinner på Frogner som ruser, puler og ikke er gode mødre.” Dernest peker hun på at “Det var f.eks ingen steder jeg irriterte meg over språket og det er ikke så verst, og jeg syns historien fortjener å bli fortalt.” Hun, og enkelte av kommentarene, påpeker også at en del av angrepene på Alexia Bohwim er til dels svært usaklige - at de går på at hun har store pupper, er pen, eller andre attributter, men ofte i liten grad på historien som fortelles og kvaliteten på fremstillingen.
Men på den andre siden synes jeg ikke så forferdelig synd på Alexia. Jeg mener - hun må ha godkjent tittelen! Frognerfitter! Herregud. Hun må ha visst at den ville skape blest. Og, om det er litt tøft nå og da, så har hun blitt “kjendis” nesten over natten. Og så selger jo boken i bøtter og spann da. En stund var den på Bokkildens ti mest solgte liste - før opplaget ble utsolgt. Og den kommer nok til å selge mer også - selv om den er dårlig. Så Alexia Bowim blir jo rikelig kompensert. Og hun og forlaget høster som de sådde. Antar jeg.
– Peter
Bokklubbene lanserer nytt diskusjonsforum for boklesere
Bokklubbene lanserer i dag nytt forum for boklesere på sitt nettsted. Bakgrunnen for dette er vel delvis at Bokklubbene ser at 50% av omsetningen deres nå kommer gjennom elektroniske kanaler. Delvis ser de vel også at det kan eksistere behov for noe slikt. Sett fra et markedsføringsperspektiv er det også en ganske smart måte å knytte kundene nærmere til Bokkklubben og få dem til å tilbringe mer tid på nettsidene deres.
Her er oppslaget om dette fra Dagbladet i dag:
Vil spleise boklesere
Bokklubbens direktør Kristenn Einarsson (57) og redaktør Tuva Ørbeck Sørheim (36) har lagd boklesernes svar på nettsamfunnet Facebook.
Kristenn er en av mine beste bokvenner. Det er få mennesker jeg diskuterer så mye bøker med. Nå gjenstår det bare å se om profilene våre matcher, sier Tuva Ørbeck Sørheim og ser på sjefen.
I dag lanserer Bokklubben det nye nettsamfunnet bokvenner.no. Ørbeck Sørheim var en av de første som registrerte seg. Hun kaller seg «Tuva».
I profilen får vi vite at hun er kvinne, 36 år, fra Oslo. Hun leser skjønnlitteratur og samtidslitteratur.
Anbefalinger virker
Vi får også vite at «Tuva» er interessert i samfunn og politikk, film og mat og drikke. Akkurat nå leser hun den tyrkiske romanen «The Bastard of Istanbul» av Elif Shafak. Hun har dessuten listet opp bøker hun anbefaler, blant annet Åsne Seierstads «De krenkede» og Carl Frode Tillers «Innsirkling».- Vi lar oss påvirke av andres anbefalinger. Hvis du finner en bokvenn på nettet, som liker de samme bøkene som deg, er det ikke usannsynlig at du hører på hans eller hennes anbefalinger, sier Ørbeck Sørheim.
- Vi tror dette er et verktøy som vil bidra til å utvide den store, offentlige samtalen om bøker, supplerer Einarsson.
Han vet at bokas suksess i stor grad er basert på anbefalinger. Klikker du på en boktittel som et annet medlem anbefaler, blir du ført rett inn bokklubbens egen nettbokhandel.
- Anbefalte bøker må være lette å få tak i. Vi er veldig greie sånn, humrer Einarsson.
Lønnsom nettsatsing
I dag driver Bokklubben blant annet nettbokhandel, forfatterblogg og et møtested for lesesirkler. Hver måned er 600 000 mennesker innom Bokklubbens nettsider. Sammen sørger de for seks millioner klikk. Einarsson forteller at over halvparten av Bokklubbens omsetningen kommer fra elektroniske kanaler, som nett og mobil. I løpet av få år, regner han med at 70 prosent av omsetningen kommer fra disse kanalene.- De elektroniske kanalene er blitt den viktigste delen av butikken vår, sier Einarsson.
Målet for nysatsingen er å ha 10 000 registrerte deltakere og 2000 unike brukere hver dag i løpet av året.
For min del mener jeg dette er positivt. Etter min oppfatning er nettavisenes litteratursider utrolig dårlige: Nettsidene til både Aftenposten, Dagbladet, VG og Dagsavisen om litteratur oppdateres omtrent ikke, og artiklene er stort sett dårlige greier. Det eneste som får dem til å publisere er sensasjonsbøker av typen Frognerfitter, som gir tonnevis med “hits” for dem, eller nyheter om store forfattere som J. K. Rowling. Det er flott at avisene får litt press på seg. Jeg håper bare de blir bedre. Det er på tide de oppdager at folk ikke bare er interessert i kjendisstoff.
– Peter
Italienske sko, av Henning Mankell
Italienske sko er Henning Mankells tyvende bok på norsk. Han er en produktiv herre! (Du finner mange flere anmeldelser av bøkene til Mankell her!)
Men denne boken er ikke som andre av Henning Mankells bøker. Italienske sko er nesten så forskjellig fra de tidligere bøkene som det er mulig. Henning Mankell har mye fantasi, og det er ikke bare Wallander og hans tristesse som opptar den.
Dette er en bok fra den stockholmske skjærgården vinterstid. Den har naturstemninger, er poetisk og filosofisk, den er full av peisrefleksjoner og egentlig kanskje til og med koselig. Italienske sko er en flott, interessant og svært god bok. Kanskje er det den aller beste boken Henning Mankell har skrevet! Og det sier vel ikke så lite?
Hovedpersonen i Italienske sko er en eldre herre, 68 år gammel og tidligere lege. Han bor nå bor alene på en avsidesliggende øy. Han plages av at han begått en alvorlig feil under en operasjon og ble dømt av myndighetene for uaktsomhet og slurv. Dette har gjort ham til en sky einstøing.
Hver vintermorgen går han ned til brygga, hogger et hull i isen og senker seg ned i det kalde vannet. Men en dag oppdager han en kvinne ute på isen – en mørkkledd kvinne med rullator - som han kjenner igjen i kikkerten. Det er en kvinne han svek for tretti år siden – Harriet. Hun sier at hun er kommet for at han skal innfri det løftet han en gang ga henne.
Dette blir innledningen til en forunderlig og tragisk reise gjennom et svensk vinterlandskap. Opplevelsene hans blir dramatiske, til tider utrolige, noen ganger sørgelige. Reisen gir ham mulighet til å ta ansvar for sin egen fortid og som tvinger ham til å tenke over hvem han egentlig er – selvransakelsens time er inne. Han tvinges til å erkjenne sin egen svikefullhet såvel som sin forakt for seg selv og for andre mennesker.
Dette er en flott bok, en underholdende bok og tidløs bok. Den bør leses! Italienske sko er definitivt en bok som kan anbefales alle, ikke bare krimleserne som vanligvis leser Mankell.
Bestill Italienske sko fra Bokkilden!
– Peter
Om Frognerfitter av Alexia Bohwim
La meg først si at jeg ikke har lest Frognerfitter og ikke kjenner Alexia Bohwim. Men jeg kommer til å lese Frognerfitter, fordi det er så mye buzz om den. Så vidt jeg kan skjønne er det ingen andre 
bøker eller forfattere som får så mange søk på internett her i Norge akkurat nå som Frognerfitter og Alexia Bohwim.
Dels søkes det på tittelen Frognerfitter, dels søkes det på “frognerfitter Alexia Bohwim”, og dels søkes det på “bilde Alexia Bohwim”, og dels på “Frognerfitter Alexia Bohwim bilde”. Jeg vet ikke helt hva slags bilde folk som søker etter bilde er ute etter, men her er i alle fall et bilde av Alexia Bohwim. Om ikke det er dette det søkes etter, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Jeg har ikke vært på fest med henne, og har ikke noen bedre bilder å by på. Ganske stilig dame til å være nesten 40 år, forresten.
Selve boken Frognerfitter er faktisk bare anmeldt et par tre steder så langt. På noen måter er det nesten rart. Det er jo ingen andre bøker med en tittel som kommer opp mot Frognerfitter i vårens boklanseringer. Og det å skrive om denne boken er jo nesten like oppsiktsvekkende som å skrive boken. Så det kommer så klart til å komme masse mer om den.
Dagsavisen var imidlertid tidlig tidlig ute - det ligger jo godt med lesere i en tittel som Frognerfitter, og Dagsavisen trenger lesere. Ikke for det, anmeldelsen var seriøs og grei den, så innholdsmessing var det ikke noe å si på dette:
Gå aldri med perleøredobber!
Oppvekstromaner er sjelden ment å gi hyggelig lesning. «Frognerfitter» er tidvis godt skrevet, men egner seg mer som underholdning enn noe som virkelig ryster.
Å være ung er for jævlig, det er sikkert og visst. «Frognerfitter« av Alexia Bohwim er en oppvekstroman fra Norges beste vestkant, nemlig Frogner. Siden personene i boken aldri blir riktig voksne fortsetter også handlingen frem til de er nesten 40 år.
Vestkantvenner
Romanen er en orgie i gledesløs sex, fyll og dop. Den er skrevet på en snakkete måte, litt på samme måte som man sitter og slarver med nære venner man ikke har sett på lenge. En rekke enkeltepisoder og måter med folk som sossete rike, eller bare snobbete eller kjendiser, alt kjedet samme til en slags sammenhengende beskrivelse av to nære venninners oppvekst og forfall.
Det samlende punktet i romanen er vennskapet mellom jeg-personen Billie og venninnen Susy. Selv om alt og alle andre svikter eller sviktes, sier Billie at hun elsker venninnen betingelsesløst, og de holder fast på hverandre gjennom hele livet. Vennskapet mellom Billie og Susy er et såpass viktig element i boken at jeg skulle ønske det var underbygget på en dypere måte og mer overbevisende måte.
Skriver Dagsavisen. Blant annet.
Så er det Aftenposten. De har skrevet en ok anmeldelse, og fokuserer en del på tittelen. De peker på at 
boken kunne ha hett ganske mye rart, og mener tittelen er spekulativ. Eller som Aftenposten sier i ingressen til artikkelen: “Forlaget kaller “Frognerfitter” for en roman, men de kunne like gjerne ha kalt den for en Frogner-quiz. Og man trenger et utested, ikke en roman til å arrangere det.”
Det er vel i alle fall rimelig sikkert at det renner inn noen ekstra millioner til Kagge Forlag og Alexia Bohwim på grunn av tittelen. “Frognerdamer på vift” ville vel ikke ha skapt helt det samme medieoppstyret. Det er mulig jeg er naiv, men jeg visste ikke engang at Frognerfitter var en egen kategori (før nå). Men det skaper jo behov for refortolkning, da.
Aftenposten underbygger påstanden om spekulativ lansering fra Kagges side: “Frognerfitter”s litterære kvaliteter kan umulig ha forført forlaget, det finnes 19 år gamle bloggere der ute som skriver fletta av Bohwim.” Sier Aftenposten. Dem om det. Selv synes jeg det er smart å velge titler som selger. Dagblaget og VG gjør jo det samme hver dag. Om Aftenposten ikke gjør det, så er vel det deres eget problem, antar jeg.
Spennende og interessant er det i alle fall å observere hvor stor betydning en tittel kan ha. Jeg mener, Alexia Bohwim er jo ikke den første til å skrive om slike ting? I Sverige har liknende saker vært utgitt nylig: “Hittil har vi vært forskånet for nedrighetsgenren”, uttalte Peter Danowsky i forkant av Rydbergs utgivelse av romanen “Djävulsformeln”.” Og her i Norge har vi jo lange tradisjoner, egentlig. Kroghs Albertine, Hans Jægers skriverier fra Christianabohemen, og så videre. Og så Pornopung da. Men ingen matcher tittelen Frognerfitter. Det er en genuin hiphop 2000-talls tittel fra Kagge.
Dersom du er like nysgjerring som meg, så vil du sikkert kjøpe den. Bestill Frognerfitter fra Bokkilden herfra og støtt bloggen samtidig!
– Peter
Bestselgere, pocketbøker i Norge, i januar 2008
Dette er listen over bestselgere i Norge de første to ukene av januar for pocketbøker:
| 1 | Menn som hater kvinner | Stieg Larsson |
| 2 | Saman er ein mindre aleine | Anna Gavalda |
| 3 | Arven etter Arn | Jan Guillou |
| 4 | Vi, de druknede | Carsten Jensen |
| 5 | Riket ved veiens ende | Jan Guillou |
| 6 | Løvekvinnen | Erik Fosnes Hansen |
| 7 | Tempelridderen | Jan Guillou |
| 8 | Veien til Jerusalem | Jan Guillou |
| 9 | Et glass melk takk | Herbjørg Wassmo |
| 10 | Mors og fars historie | Edvard Hoem |
| 11 | Den siste tempelridder | Raymond Khoury |
| 12 | Italienske sko | Henning Mankell |
| 13 | Sverdets makt | Wilbur A. Smith |
| 14 | Nobels testamente | Liza Marklund |
| 15 | Stormenes tid, Bd 1 | Ken Follett |
Jan Guillou dominerer listen med sin serie om Arn Magnusson. Antakelig har det sammenheng med filmlanseringen. Det virker som Guillou også drar med seg et par andre bøker om tempelriddere og sverd - Den siste tempelridder av Raymond Khoury og Sverdets makt av Wilbur A. Smith.
Ellers er det moro at Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda topper, og at Erik Fosnes Hansens Løvekvinnen gjør det så bra.
– Peter
Norske bestselgere 2008 - skjønnlitteratur
Dette er listen for salget for første halvdel av januar 2008. Litt spennende:
| 1 | 1 | Luftslottet som sprengtes | Stieg Larsson |
| 2 | 3 | Jenta som lekte med ilden | Stieg Larsson |
| 3 | 8 | Harry Potter og dødstalismanene | J.K. Rowling |
| 4 | 11 | Livstid | Liza Marklund |
| 5 | 6 | Tusen strålende soler | Khaled Hosseini |
| 6 | 9 | Ligge i grønne enger |
Anne B. Ragde |
| 7 | Det hvite hotellet | Jo Nesbø | |
| 8 | 13 | Den mørke materien : triologi | Philip Pullmann |
| 9 | Fem minutters historier |
Gaby Goldsack | |
| 10 | Øya | Victoria Hislop | |
| 11 | Jungelhistorier | Ronne Randall | |
| 12 | Paktens voktere | Tom Egeland | |
| 13 | De åtte | Katherine Neville | |
| 14 | Bestevennklubben | Becky Brookes |
|
| 15 | Francis Meyers lidenskap | Henrik H. Langeland |
Det er svenske krimforfattere som dominerer listen - den fantastiske Stieg Larsson har de to første plassene og Liza Marklund selger også godt. Gledelig at Anne B. Ragde, Jo Nesbø, Tom Egeland og Henrik H. Langeland også selger så godt. Ellers er vel ikke Potter på tredje noen overraskelse?
Listen tyder på at nordmenn for tiden leser mye spenningslitteratur og mindre klassisk skjønnltteratur. Det er kanskje vinterkulda som gjør at boklesere trenger litt eksta spenning mellom permene?
– Peter
Veien til Jerusalem - Arn trilogien, av Jan Guillou
Arn-trilogien er en trilogi om Arn Magnusson (også Arn de Gothia), skrevet av Jan Guillou. Bøkene i trilogien er Veien til Jerusalem, Tempelridderen og Riket ved veiens ende, utgitt henholdsvis i 1998, 1999 og 2000. I tillegg til selve trilogien, har Guillou i etterkant skrevet en fjerde bok, Arven etter Arn (2001). Dette er en frittstående oppfølger, og dreier seg mest om sønnesønnen til Arn. Hele serien om Arn er anmeldt hos Leserglede.
Hovedpersonen i bøkene er stormannssønnen, klostergutten og tempelridderen Arn Magnusson. Vi følger ham gjennom livet, fra før han ble født til han dør. Hans store kjærlighet, Cecilia Algotsdotter, har også en sentral plass i bøkene.
Bøkene om Arn har solgt rundt 200 000 eksemplarer i Norge, og over en million i Sverige. For tiden filmatiseres de. Det lages to filmer, Arn – Tempelridderen og Arn – Riket ved veiens ende. Den første hadde norsk og svensk premiere i desember 2007 og fikk blandete anmeldelser, mens den andre planlegges ferdig høsten 2008.
Den første boken i serien om Arn, Veien til Jerusalem, handler om stormannsønnen Arn Magnussons oppvekst og om maktkampene i Sverige på 1100-tallet.
Arn ble født i 1150 på Arnas gård, som ligger ved Vänerens kyst noen mil nord fra Skara.
Han er sønn av Sigrid og Magnus, som begge stammer fra gamle stormannsætter og som er i slekt både med norske og svenske kongefamilier.
Som femåring blir Arn utsatt for en fallulykke, og foreldrene lover Guds Moder å gi Arn til Guds arbeid på jorda. Arn overlever, og blir sendt i kloster og oppfostret av munkene der. I klosteret får han god opplæring, og møter en gammel munk som har vært tempelridder i Det Hellige Land. Dette er til en viss grad et profetisk møte, og får stor betydning for Arn.
Som 17-åring blir Arn sendt ut fra klosteret igjen, og trekkes inn i konflikter omkring kongedømmet og makten i Sverige, der familien hans naturlig nok spiller en sentral rolle. Han møter også Cecilia, som han blir sterkt tiltrukket av. De blir sammen seksuelt uten å være gift og blir dømt for dette. Arn har imidlertid også et seksuelt forhold til en annen kvinne.
Veien til Jerusalem avsluttes med at Arn og hans elskede Cecilia blir dømt til å gjøre bot i 20 år, han i Guds hellige arme som Tempelridder og hun i Gudhem Kloster.
Veien til Jerusalem er en storartet, nesten fantastisk historisk roman, skrevet med kraft og eleganse. Boken har betydelig episk bredde som godt tåler sammenlikning med andre store historiske romaner. Jan Guillou briljerer og gjør det lett å se hvorfor leserne elsker ham: Han er kunnskapsrik, skaper spenning, har ypperlige personkarakteristikker og har en fortellerglede i denne boken (og gjennom hele serien) som er enorm.
