Fuglane, av Tarjei Vesaas
Fuglane er en spesiell roman, og Tarjei Vesaas var en stor og spesiell forfatter. Han er en følsom stilist med enorm språksans. Bøkene hans er vakre, lyriske og språklig nærmest perfekte. Vesaas er for meg en nesten en tilstrekkelig grunn til å undervise nynorsk selv på skoler i bokmålsområder: Å lese Tarjei Vesaas på bokmål virker rett og slett ikke riktig.
Felles for mange av romanene til Vesaas er at de handler om enkeltmenneskers forhold til seg selv og omgivelsene. Fuglane handler i stor grad om Mattis, eller “Tusten” som han blir kalt, og hans spesielle opplevelser av virkeligheten.
Mattis bor i utkanten av bygda, med søsteren Hege. Begge er rundt 40 år. Hege har tatt vare på Mattis siden foreldrene døde. Mattis er psykisk tilbakestående og autistisk. Han har problemer med å tilpasse seg samfunnet og jobbe som andre “skarpe” mennesker. De gangene han har prøvd å jobbe har “tankene” og dagdrømmene kommet i veien for arbeidet. Derfor er det Hege som forsørger familien.
Mattis tusler rundt i naturen, kaster steiner på vannet eller er ute i den lille robåten sin. En dag treffer han Anna og Inger, som han ror inn til handelsmannen. Anna og Inger ser ikke på Mattis som “Tusten. Denne lille hendelsen forandrer Mattis og gjør at han får bedre selvtillit. Nå bestemmer Mattis seg for å bli ferjemann. Men den første og eneste personen han ror blir tømmermannen Jørgen, som trenger et sted å bo og flytter inn på loftet til Mattis og Hege. Etterhvert blir Jørgen og Hege kjærester, noe som får Mattis til å føle seg som femte hjulet på vogna.
Mattis lever i naturen. Han kan tyde fuglespråk 
også, mener han. Han kan lese brevene som rudgene skriver. Og han får forvarsler fra naturen om ting som skal skje. En rudge som blir skutt er et varsel. Lynnedslag er et annet. Og han er filosof. Han kan stille de store spørmålene, som for eksempel: Hvorfor er det som det er? Og han er logisk. Min store logiske favoritt i boken er når Mattis sier om flate steiner at ”de er til å sitte på”.
Fuglane har mye varme i seg, og med denne boken bidrar Tarjei Vesaas til å skape sympati for at det kan finnes mange forskjellige historier om en og samme virkelighet, og at de “skarpes” historier kanskje ikke er de eneste historiene som gir innsikt. Respekt for mangfold og for andre menneskers historier, perspektiver og logikk er det jeg opplever som det sterkeste budskapet i denne vakre boken fra en av våre aller største forfattere.
– Peter
