Cormac McCarthy har skrevet en rekke ypperlige romaner. Blodmeridianen regnes som hans aller beste. Den er helt uten tvil et mesterverk. Lik mange av hans bøker er den også voldelig, brutal, rå, stygg, ekkel og samtidig på et eget underlig vis vakker.
Historien er ikke vakker. Den dreier seg om en tenåringsgutt – ”Unggutten” – som rømmer hjemmefra og slår seg sammen med en voldelig gjeng, den såkalte Glanton-gjengen. Det er en stygg, lurvete bande av råtasser som lever av å skalpere indianere, men som heller ikke er så nøye på hvem ellers de legger seg ut med, og som tidvis kan massakrere en meksikansk landsby eller to. De operer i grenselandet mellom Mexico og USA i årene1849 og 1850. Glanton, lederen av gjengen, er psykopat. Den svært så demoniske John Joel Holden, Dommer Holden, som skal være en figur bygget på faktiske personer og hendelser, er en djevel. Han er en kunnskapsrik, men likevel en kaldblodig morder, og er enormt stor, blek og hårløs. Han er bokens andre hovedperson.
Bandens business er dreping. Og dreping, i alle mulige former og fasonger, er det boken handler om. Om den er en brutal western-roman eller en anti-western, er ikke godt å si. Boken bare referer og beveger seg hele tiden fremover. Den dveler ikke, og McCarthy kommenterer ikke. Han skriver om handling, om det som skjer.
Så handlingen og fortellingen er det ikke som gjør boken vakker. Tvert om. Men på en eller annen litt småpervers måte er likevel grusomhetene og volden fascinerende.
Det er heller ikke personene som befolker boken som gjør den vakker. For alle hovedpersonene i Blodmeridianen er avskyelige og ekle, helt uten unntak.
Det som gjør boken ”vakker” er nok skrivemåten og stilen. Det er den som antakelig gjør fortellingen fascinerende. Skrivestilen er rå, refererende, direkte, rik og likevel nesten tørr. Voldsskildringene er skikkelig ubehagelige. Og Cormac McCarthy driver historien fremover med noe som føles som en veldig kraft. Han får deg til å føle at du er der – at du rir med denne forferdelige banden gjennom den glohete ørkenen i Mexico med en skare av illsinte og blodtørstige apacher i hælene – dag etter dag, for apachene gir seg ikke.
Oversettelsen av Knut Ofstad er i hovedsak god, men har dessverre en del skjønnhetsfeil: Verken med h, hyppig bruk av ”men” uten korrekt tegnsetting og en del liknende irriterer i ellers flott bok.
Blodmeridianen handler om blod. Og den er stygg. Eller, om du vil: grusom, pervers, motbydelig og kvalmende. Likevel bør du lese den. Den er spesiell, provoserende og fascinerende. En bok det er vanskelig å forholde seg rasjonelt til. Den har bilder og inntrykk du aldri vil glemme.
Skrevet om Blodmeridianen:
«Ja, selv spørsmålet om det ondes inkarnasjon skal triumfere og ha det evige liv, virker helt reelt hos McCarthy. Dette gjør hans bøker til en konstant utfordring. Blodmeridianen er en av de skarpeste blant dem, gruen er reell og realismen likeså, i et språk som er unikt, vakkert og har en ustoppelig fremdrift.» – Lasse Midttun, Morgenbladet
You must log in to post a comment.