Jonas, av Jens Bjørneboe
Posted on desember 3, 2007
Filed Under Jens Bjørneboe, Skjønnlitteratur
Det virker som Jens Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Veierland i Nøtterøy) nå er mer eller mindre glemt. For noen tiår siden var han en av de aller heteste i norsk kulturliv. Det var mange grunner til det. En var naturligvis bøkene hans og skrivekunsten hans (han skrev romaner, dikt, skuespill og essays). For Jens Bjørneboe kunne virkelig skrive: Han var en av Norges beste og 
mest engasjerende forfattere. Pennen hans boret dypt – den kunne produsere gledestårer og solskinn såvel som sinne og tordenbyger.
I tillegg valgte han, nærmest som et eksperiment, å skrive en pornografisk bok – Uten en tråd. Det var en velskrevet, men svært så pornografisk bok som skapte et voldsomt rabalder i Norge, og som fikk massevis av gratis markedsføring fordi den ble forbudt (i 1967).
Bjørneboe var også en enfant terrible i norsk kulturliv – han var anarkist, en samfunnskritiker og samfunnsrefser av rang, svært frittalende, og alkoholiker som tidvis levde det som vel i dag kalles et ”utagerende uteliv” (et begrep jeg tror stammer fra beskrivelser av ungdomsperioden til vår kronprinsesse, Mette Marit). Det var særlig skolevesenet, rettsvesenet og fengselsvesenet som fikk unngjelde i bøkene hans. Hans fremste fiende var formyndermennesket og autoriters maktmisbruk. Jens Bjørneboe var ironisk, morsom og bitende krass. Det meste av det han skrev er dessverre like aktuelt i dag som det var da han skrev det.
Bjørneboe var også gjennom hele sitt liv plaget av depresjoner. Allerede som trettenåring prøvde han å henge seg. Dette lyktes ikke fordi grenen eller tauet han skulle bruke røk da han hoppet. Men i mai 1976 lyktes han.
Jonas er muligens den beste boken Jens Bjørneboe skrev. Den utkom første gang i 1955 på Aschehoug forlag. Bakgrunnen for boken er delvis Bjørneboes tro på Steinerskolens pedagogiske prinsipper, delvis hans redsel og forakt for autoritetsmisbruket i skolesystemet. Det er en vakker, følsom, velskrevet og svært tankevekkende fortelling. I mange år hadde den mer eller mindre kult-status blant radikale pedagoger og antiautoritære tenkere. 
”Den åtteårige Jonas Andreassen er meldt savnet fra sitt hjem i Trondheimsveien. Han ble siste gang sett tirsdag”. Slik starter boken.
Faren til Jonas har vært til sjøs i 28 år og jobber nå som vaktmester, mens moren er hjemmeværende. Hun er omsorgsfull og veldig glad i sitt eneste barn.
Til å begynne med liker Jonas seg godt på skolen. Han er en dagdrømmer og følger ikke særlig mye med i timene, men han synes det er spennende å være der. Han kan egentlig ikke lese, og strever en god del med det, men lurer både frøken Bø og seg selv ved at han lærer seg linjene han har fått i lekse utenat.
Men etter hvert finner frøken Bø ut at Jonas virkelig ikke kan lese. Hun føler seg lurt av Jonas, og går til lærer Stange. Lærer Stange mener frøken Bø bør bli strengere og få Jonas til å lese mer høyt i klassen. Slik begynner Jonas’ misere på skolen og hans møte med skolens uendelig nådeløshet. Jonas blir utsatt for mye press og begynner å bli mobbet.
Mens lærer Stange synes at læringen skal foregå med disiplin og pugging, mener overlærer Jochumsen at det må finnes andre måter. Det pågår en diskusjon om å sende Jonas til ”Idioten”, en skole der bare dumme elever finnes. Jonas tror imidlertid at han skal sendes til ”Idioten” når som helst og lever i en konstant frykt, der sengevæting og stamming nå blir en del av den nye tilværelsen for Jonas. En dag på skolen ble Jonas dratt ut av klasserommet for å sjekke om han var smart nok til å fortsette der.
Jonas blir overflyttet til en spesialskole, på folkemunne kalt “iddioten”. Det viser seg at Jonas er ordblind, noe som gjør ham ute av stand til å tilegne seg språket på samme måte som andre. Mange ordblinde har opplevd akkurat den samme skjebnen som Jonas i virkeligheten i Norge: Blitt stemplet som ”dumme” og plassert i spesialklasser, blitt stigmatisert og mobbet både av medelever og lærere.
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen her. Jonas gir en rikt og varsomt innsyn i barn og barns møte med ”institusjonene”, og er av stor verdi for alle som selv har barn. Jonas er også en av de store klassikerne i norsk etterkrigslitteratur. Du må lese den! Boken er et utrolig sterkt oppgjør med autoritære lærere og pedagogiske metoder som skjærer alle over en kam. Det er en gripende bok med en åpen slutt. En flott, fengende, velskrevet og sterkt engasjerende roman, og et betydningsfullt innlegg i samfunnsdebatten som nok dessverre har betydelig aktualitet fremdeles.
Har du noengang lurt på hvilke andre forfattere folk som leser Bjørneboe også leser? Se her! Dessuten, Jonas kan bestilles direkte fra Bokkilden ved å klikke her (så støtter du bloggen også).
– Peter
Comments
Leave a Reply
You must be logged in to post a comment.
