I sin nyeste bok, Vidunderbarn, vender Roy Jacobsen mer eller mindre tilbake til suksessoppskriften bak Seierherrene. I den nye boken forteller Roy Jacobsen, 
med sin enorme fortellerglede, den triste, vakre og fornøyelige historien om Finn og Muttern – og etter hvert også med en halvsøster og en hybelboer i leieligheten – og deres liv i drabantbyen Årvoll. I treer’n i Traverveien.
Muttern er alenemor uten økonomisk støtte etter at kranføreren Frank forlot henne. Livet er ikke bare enkelt. Handlingen finner sted på 60-tallet. Det passer jo godt tidsmessig for Roy Jacobsen, og er også en periode midt i det sosialdemokratiske Norges glansdager.
Det var en periode preget av nøkternhet i Norge. Etter krigen, før oljen og lenge før jappetiden. Roy Jacobsen beskriver perioden godt.
Men det sentrale i boken er ikke 60-tallets Norge. Det er barndommen, opplevelsene, hemmelighetene, kampen for tilværelsen – det som skjer med menneskene i historien og deres opplevelser som er det viktige. Både glede, tvil og overgrep finner sin plass i historien. Og det er en realistisk, fantastisk og god historie som fortelles, med flott, overraskende, morsomme og treffsikre kommentarer og dialoger. Med sans for det komiske i situasjoner og evne til å formidle det. Med flotte og presise, men likevel fantasifulle og til tider lyriske formuleringer.
Få kan skrive så godt som Roy Jacobsen når han skriver godt. Så følsomt og ømt. Så treffsikkert. Og i Vidunderbarn skriver han veldig godt. Det er nesten noe lekent over det hele. Jacobsen fikk med både til å le og bli skuffet og sint.
Vidunderbarn er mesterverk. Den blir etter hvert noe langt mer enn historien og Muttern og de andre. For det er så mange ting i boken vi alle kan kjenne igjen. Og dermed blir den en historie om oss andre også. En historie som berører de fleste av oss på mange plan.
Vidunderbarn ble kåret til tiårets 9. beste roman av VG nylig. Selv mener jeg VG undervurderer boken, men 9. plass er ikke så ille det heller.
Omtaler av Vidunderbarn:
“Jo, det er vidunderlig mye å glede seg over i Roy Jacobsens nye roman Vidunderbarn.(…) Denne leser kan ellers ikke erindre noe verk av Jacobsen der hans språklige begavelse får slik uttelling, noen av beskrivelsene og passasjene er bentfrem nydelige.” –
Terje Stemland, Aftenposten“For Vidunderbarn er noe så enestående som et helstøpt lite mesterverk. Det er i alle fall den følelsen man sitter igjen med når romanens siste sider er slukt.” — Turid Larsen, Dagsavisen
“Uansett hvilken kant av landet man bor i eller hvilket tiår man er født i, vil man føle seg hjemme i rammene til Roy Jacobsens siste roman, Vidunderbarn (…) det er vanskelig, nesten umulig, å tenke seg at noen vil bli skuffet.” — Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv
You must log in to post a comment.