Postcard Killers, av Liza Marklund og James Patterson

James Patterson driver en slags ”bestseller factory” i USA. Delvis alene, delvis sammen med flere forskjellige forfattere, har han skrevet en imponerende rekke av bestselgere i USA. Jeg tror ikke noen andre har hatt så mange førsteplasser på New York Times’ bestselgerliste som James Patterson.

Så kan man jo, som mange litteraturanmeldere i Norge liker å gjøre – kanskje fordi de føler seg større når de slakter kjente navn – si at bøkene er dårlige greier, at det bare skyldes markedsføring, at amerikanere er dumme, og slike ting. Og bevares, kvaliteten på Pattersons bøker varierer veldig. Noen av dem er ikke gode i det hele tatt. Men hva så? Var alle Ibsens eller Hamsuns bøker helt topp?

Fabrikkeier James Patterson har etablert en stil som selger. Den er ganske enkel: Korte setninger. Korte avsnitt. Korte kapitler. Eller – skriv bøker vanlig folk kan lese. Som er rett på sak.

Og som folk tydeligvis liker å lese.

Slik er Postcard Killers skrevet også. Den følger formelen. Og jeg synes faktisk på en del måter det er bra. Noen ganger, i tidligere bøker, har Liza Marklund blitt litt langtrukken i beskrivelsene av problemene Annika Bengtzon har med mannen sin. Her er hun ikke det. Snarere det motsatte.

Sedvanen tro har en del bokanmeldere i perifere aviser og folk med intellektuelle markeringsbehov benyttet anledningen til å slakte Postcard Killers. Så klart. Hvor ofte har en anmelder anledning til å slakte en av Nordens mestselgende forfatterinner og en amerikansk(!!) forfatter så kjent som Patterson på en og samme tid? Se for eksempel anmeldelsen til Finn Stenstad i Tønsberg Blad: ”Det hjelper lite selv om de har gått sammen om denne boka. Den er rett og slett dårlig.” Eller Helge Ottesen i Varden, som gir boken terningkast tre. Skal vi så tro at Stenstad og Ottesen er store intellektuelle, og at Marklund og Patterson ikke kan skrive?

Nei, jeg tror faktisk ikke det ville være noen rimelig konklusjon. For Postcard Killers er en skikkelig god og svært underholdende krimbok. Den er ikke skrevet for å belyse spørsmål om Væren og Intet, og den pretenderer heller ikke det. Men den leverer det den skal levere: Spenning, god underholdning, en del glede.

Historien er grei nok og godt kjent. Noen synes å reise fra land til land og myrde. De dreper alltid par og de tar bilder av de drepte. Bildet sender de deretter til en kriminaljournalist.

Og etter å ha myrdet over hele Europa kommer de til Skandinavia. Men først kommer et postkort til en ung kvinnelig kriminaljournalist, Dessie Larsson. På kortet står med store bokstaver:

“To be or not to be
In Stockholm,
That is the question
We’ll be in touch”

Så blir Dessie oppsøkt av en amerikansk drapsetterforsker fra Manhattens 32. distrikt. Han har jaktet på morderne over hele Europa. Hans navn er Jacob Kanon. Datteren hans, den viktigste personen i livet hans, ble drept av Postcard-morderne i Roma. Mot sin vilje blir Dessie trukket inn i mordsaken og tiltrukket av den besatte Jacob.

Jeg synes det har blitt en skikkelig god krimroman av dette, jeg. Godt oversatt av Elisabeth Bjørnson er den også. Postcard Killers er kanskje ikke på høyde med Stieg Larssons bøker eller det aller beste Jo Nesbø har skrevet, men svært få krimromaner er egentlig det. Kvalitetsmessig ligger den likevel høyt oppe på skalaen. Og den holder ekstremt høyt tempo, er spennende og til tider voldsom, har noen interessante sidehistorier og en del vendinger – franske og andre – som er stilige og overraskende. Så, jo, et mestermøte mellom Patterson og Marklund, og med et mesterlig resultat! Jeg anbefaler boken sterkt – den er underholdende.

Se også Bokklubbens interessante omtale av samarbeidet og en dyptpløyende og god artikkel i New York Times om “bestselgerfabrikken” til James Patterson med tittelen James Patterson Inc.

Här kan du hitta vad andra bloggare skriver om Postcard Killers av Marklund & Patterson

Tagged as: boganmeldelse, bokanmeldelse, James Patterson, Krim, krimi, Liza Marklund, recension