Stieg Larssons fjerde bok vil ikke bli publisert
Det har lenge vært kjent at det finnes deler av et manuskript til en fjerde bok fra Stieg Larsson. Da han døde, fant man et uferdig manuskript på ca 200 sider på harddisken på PC-en hans.
Den svenske journalisten Stieg Larsson fikk aldri oppleve sin egen suksess som forfatter. Da Stieg Larssons svenske forlag Norstedts våren 2004 ga ham beskjed om at manusene var antatt, spurte de hvorfor han ikke hadde kommet før. «Jeg ville skrive ferdig i fred. Jeg var sikker på at bøkene mine ville bli utgitt», svarte Larsson, ifølge forleggeren Svante Weyler.
Nå er det klart at denne boken ikke vil komme til å bli utgitt. Dette har familien hans besluttet. De mener
det er uriktig av oss å gi den ut. Det blir som å la andre fullføre et påbegynt maleri. Tenk om noen skulle fullføre et Picasso-bilde som forfatteren etterlot uferdig. Det er uaktuelt, sier Joakim Larsson.
I forbindelse med nyheten om den fjerde boken har Dagbladet også publisert en artikkel om barndommen til Stieg Larsson som anbefales for lesere som er interessert i å lære mer om forfatteren Stieg Larsson.
.
Bokklubbene lanserer nytt diskusjonsforum for boklesere
Bokklubbene lanserer i dag nytt forum for boklesere på sitt nettsted. Bakgrunnen for dette er vel delvis at Bokklubbene ser at 50% av omsetningen deres nå kommer gjennom elektroniske kanaler. Delvis ser de vel også at det kan eksistere behov for noe slikt. Sett fra et markedsføringsperspektiv er det også en ganske smart måte å knytte kundene nærmere til Bokkklubben og få dem til å tilbringe mer tid på nettsidene deres.
Her er oppslaget om dette fra Dagbladet i dag:
Vil spleise boklesere
Bokklubbens direktør Kristenn Einarsson (57) og redaktør Tuva Ørbeck Sørheim (36) har lagd boklesernes svar på nettsamfunnet Facebook.
Kristenn er en av mine beste bokvenner. Det er få mennesker jeg diskuterer så mye bøker med. Nå gjenstår det bare å se om profilene våre matcher, sier Tuva Ørbeck Sørheim og ser på sjefen.
I dag lanserer Bokklubben det nye nettsamfunnet bokvenner.no. Ørbeck Sørheim var en av de første som registrerte seg. Hun kaller seg «Tuva».
I profilen får vi vite at hun er kvinne, 36 år, fra Oslo. Hun leser skjønnlitteratur og samtidslitteratur.
Anbefalinger virker
Vi får også vite at «Tuva» er interessert i samfunn og politikk, film og mat og drikke. Akkurat nå leser hun den tyrkiske romanen «The Bastard of Istanbul» av Elif Shafak. Hun har dessuten listet opp bøker hun anbefaler, blant annet Åsne Seierstads «De krenkede» og Carl Frode Tillers «Innsirkling».- Vi lar oss påvirke av andres anbefalinger. Hvis du finner en bokvenn på nettet, som liker de samme bøkene som deg, er det ikke usannsynlig at du hører på hans eller hennes anbefalinger, sier Ørbeck Sørheim.
- Vi tror dette er et verktøy som vil bidra til å utvide den store, offentlige samtalen om bøker, supplerer Einarsson.
Han vet at bokas suksess i stor grad er basert på anbefalinger. Klikker du på en boktittel som et annet medlem anbefaler, blir du ført rett inn bokklubbens egen nettbokhandel.
- Anbefalte bøker må være lette å få tak i. Vi er veldig greie sånn, humrer Einarsson.
Lønnsom nettsatsing
I dag driver Bokklubben blant annet nettbokhandel, forfatterblogg og et møtested for lesesirkler. Hver måned er 600 000 mennesker innom Bokklubbens nettsider. Sammen sørger de for seks millioner klikk. Einarsson forteller at over halvparten av Bokklubbens omsetningen kommer fra elektroniske kanaler, som nett og mobil. I løpet av få år, regner han med at 70 prosent av omsetningen kommer fra disse kanalene.- De elektroniske kanalene er blitt den viktigste delen av butikken vår, sier Einarsson.
Målet for nysatsingen er å ha 10 000 registrerte deltakere og 2000 unike brukere hver dag i løpet av året.
For min del mener jeg dette er positivt. Etter min oppfatning er nettavisenes litteratursider utrolig dårlige: Nettsidene til både Aftenposten, Dagbladet, VG og Dagsavisen om litteratur oppdateres omtrent ikke, og artiklene er stort sett dårlige greier. Det eneste som får dem til å publisere er sensasjonsbøker av typen Frognerfitter, som gir tonnevis med “hits” for dem, eller nyheter om store forfattere som J. K. Rowling. Det er flott at avisene får litt press på seg. Jeg håper bare de blir bedre. Det er på tide de oppdager at folk ikke bare er interessert i kjendisstoff.
– Peter
Per Petterson: Ut og stjæle hester
Per Pettersons tittel, Ut og stjæle hester, var bare helt feil for meg. Det var cowboys i ville vesten som drev med å stjæle hester. Det er ingen her til lands som driver med slikt, og det var ikke noen som gjorde det før i tiden heller. Tror jeg. Så jeg syntes ikke noe om tittelen på Per Pettersons bok. Ut og stjæle hester? For å være helt presis: Jeg syntes den var ganske Harry, faktisk. Derfor gjorde jeg det eneste riktige. Jeg 
hoppet over den. Lot være å lese boken.
Men så skjedde jo alle disse sakene med boken da - priser, oversettelser, anerkjennelse både hjemme og ute i den store verden. Alt dette merket jeg meg, men klarte å holde distanse til det. Men så begynte, på toppen av det hele, folk jeg kjenner å fortelle meg at Ut og stjæle hester var en flott bok, og så videre. Så bet jeg i det sure eplet da, slik at jeg i det minste kunne bli i stand til å fortelle hvor surt det var.
Men det ble ikke slik. Etter noen få sider forelsket jeg meg i boken. Det startet med at jeg merket at jeg satt og smilte mens jeg leste. Lo gjorde jeg visst også. Og koste meg. Boken var ikke helt slik jeg hadde tenkt.
Sett fra utsiden er handlingen i boken relativt enkel. Den 67 år gamle Trond flytter inn i et hus ved en innsjø i skogen. Her bor han alene sammen med hunden sin og tilbringer tiden med praktisk arbeid og hverdagslige gjøremål. Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på et sted som dette. Sjøl når det var på det fineste, og det har ikke vært sjelden. Men det blir ikke slik for Trond. Møter med mannen i nabohytta utløser vanskelige minner som begynner å trenge seg på. Minner om faren, sommeren 1948, og spesielle opplevelser for en femtenåring. Vi er med på Tronds gjenopplevelser av minnene og bearbeidingen i nåtid. Historien er god og den fortelles varsomt.
Men det var ikke bare historien som fikk meg til å elske boken. Først og fremst var det språket - den nydelige, litt avstandspregete og nøkterne språkdrakten som får små og store ting til å stå frem i den glansen jeg som leser tolker dem i. Som gjør at det gledelige og det tunge, det skjønne og det tragiske formidles til meg på en såpass ubearbeidet måte at jeg får behov for å reflektere og egentlig nærmest tvinges til å forholde meg.
Dernest var det observasjonene, tankene, refleksjonene - om trivielle, dagligdagse begivenheter, om livet i sin alminnelighet eller om begivenheter, der Tronds ståsted og fortolkningsramme gir ektehet, men også perspektiv, som får mye og mangt til å fortone seg svært så annerledes i forhold til mer tilvante vurderingsrammer.
Det var vel kanskje en glipp å ikke lese Ut og stjæle hester tidligere. Kanskje. Men så er det jo det med bøker da, at i motsetning til avisenes forsider - og til og med deres ledere og kultursider - så kan en god bok leses sånn litt på etterskudd, noen ganger til og med noen hundre år i etterkant. Bøker er kunst. Verdien i kunsten forsvinner ikke og blir stort sett ikke engang redusert over tid. Så da så.
– Peter
Bestill boken Ut og stjæle hester direkte fra Bokkilden! Pettersons Ekkoland er også vel verdt å lese!
