Solstorm, av Åsa Larsson
Solstorm dreier seg om drap i et religiøst samfunn i Kiruna. Den starter med et brak: "Da Viktor Strandgård dør, er det ikke første gangen det skjer" (min oversettelse).
Åsa Larsson, født i Uppsala i 1966, 
debuterte med denne krimromanen. Hun har vært oversetter og skatteadvokat, men nå er hun forfatter på fulltid. Med Solstorm vant hun Svenske deckarakademins pris for beste krimdebut i 2002. Det er den første boken av flere om Rebecka Martinson.
I Kiruna blir den åndelige lederen i Kraftkildens kirke, Viktor Strandgård, brutalt myrdet midt i altergangen. Søsteren hans, Sanna, finner liket. Neste morgen kontakter hun sin venn Rebeccka Martinson, som er skatteadvokat i Stockholm, for å få hjelp. Sanna er overbevist om at politiet mistenker henne for drapet, og frykter at noen vil ta fra henne barna.
Rebecka Martinson er en overarbeidet junior i et advokatselskap, og kommer opprinnelig fra Kiruna. Rebecka har mørke minner fra hjemstedet og er ikke begeistret over å skulle reise dit. Og når Sanna arresteres for mordet, føler Rebecka at hun må forsøke å bevise at venninnen er uskyldig samtidig som hun må ta seg av barna hennes.
I forsøket på å løse saken må Rebecka gjenleve det mørket hun var gjennom før hun forlot Kiruna, hun må dykke ned i en verden av svik og fanatisme. Og hun må konfrontere en morder hvis mørke motiver er uklare, stygge og umulige å gjette seg til. Og jo nærmere hun kommer løsningen, jo farligere blir hennes egen situasjon.
I Solstorm bygger Åse Larsson gradvis, men sikkert opp spenningen. Boken har flotte personkarakteristikker og et plot som hopper og danser. Problemstillingene og omgivelsene hun diskuterer, med religiøs fanatisme i et lite samfunn, er dessverre bare så alt for realistiske.
Solstorm er en bemerkelsesverdig og flott debutroman av en svært talenfull ung forfatter. Den har stor psykologisk dybde. Så stor at mange sammenlikner henne med Karin Fossum (en forfatter Larsson forøvrig er full av beundring for). Denne boken bør du lese!
Bestill Solstorm fra Bokkilden! Flere forslag om du vil lese mer av Åsa Larsson: Spilt blod og Svart sti er også svært gode.
Døde menn går på ski, av Knut Nærum
En fantastisk bok. Hardkokt krim, med et klassisk mysterium. Men også noe helt annet. Egentlig kunne Knut Nærums Døde menn går på ski også ha vært lansert under merkelappen humor.
Jeg har hørt om hybridbiler, men ikke om hybridkrim. Likevel må dette være den
første hybridkrimboken! Den er kul. Jeg satt og lo, enda det var spennende også, og til tross for at jeg gjerne ville ha løst den forbannede gåten. Knut Nærum er en morsom Berhard Borge - og Berhard Borge var aldri morsom.
Plottet er fascinerende det også. Sverre Hartkorn, milliardær og playboy, tar med seg en psykoanalytiker og syv av sine nærmeste venner til den øde Blåkamhytta for å leke Mordleken. “En av dere kommer til å myrde meg”, sier han. Den som klarer å løse den fiktive mordgåten innen kl. 21 første påskedag, vinner 5 millioner kroner. Men lek blir virkelighet, på samme måte som angst be virkelighet i De dødes tjern. For dagen etter ligger en av turdeltagerne halshugget i sneen.
Dermed begynner en kamp mot en morder som ikke har tenkt å gi seg. Etterhvert ligger likene strødd. Og her er alt - halshugging, spidding og vold, lik og gjenferd som vandrer, men også mindre tragedier som “Rykk frem til Slemdal” får en plass. Og dessuten storm. På en isloert hytte på fjellet, uten muligheter for kontakt med omverdenen. Ikke engang mobiltelefonene fungerer.
Døde menn går på ski er et rabulistisk og humoristisk mesterverk av et klassisk lukket-rom-mysterium. Nydelig skrevet også. Hva mer kan jeg si? Løp og kjøp du også da vel! Og så kan du høre den på radio i pasken som påskekrim i tillegg!
Bestill Døde menn går på ski av Knut Nærum fra Bokkilden!
Jenta som lekte med ilden, av Stieg Larsson
Jenta som lekte med ilden av Stieg Larsson har en trist forhistorie. Stieg Larsson (f. 1954) døde i 2004, rett etter at manuskriptene hans var blitt akseptert for publisering i Sverige. Han fikk ikke oppleve å 
se bøkene sine på trykk. Han var en hardt arbeidende og velkjent journalist, men vil vel ganske sikkert først og fremst bli husket som en fantastisk krimforfatter.
Millennium-trilogien
De tre upubliserte romanene han etterlot seg – den såkalte Millennium-trilogien - har nå alle utkommet. Det første, Menn som hater kvinner(se anmeldelse på engelsk i World of Books), kom ut i 2006 og fikk en enormt positiv mottakelse i hele Skandinavia. Den andre boken, Jenta som lekte med ilden, utkom i 2007. Det gjorde også den tredje og siste boken i serien, Luftslottet som sprengtes.
Hovedpersonen Mikael Blomkvist er (som Stieg Larsson) journalist og forfatter. Han er også ansvarlig utgiver for tidsskriftet Millennium (Stieg Larson var det samme, men ikke for Millennium), og hele tiden på jakt etter avsløringer om korrupsjon og maktmisbruk.
De tre bøkene til Stieg Larsson har dominert bestselgerlistene i de nordiske landene. Mange med meg er vel lei for at det ikke kommer flere bøker i den fantastiske Millennium-serien. Stieg Larsson blir på en måte genidebutanten som forsvant.
Handlingen i Jenta som lekte med ilden
Boken har to parallelle handlingslinjer som flettes genialt sammen av Stieg Larsson. Lisbeth Salanders fortid og implikasjonene av den i nåtid har en sentral plass i boken, og er en hovedlinje. Bokens hovedtema er imidlertid trafficking. 
Igjen står Mikael Blomkvists tidsskrift Millenium på tampen av en rystende avsløring. Denne gangen dreier det seg om trafficking, horehandel mellom Sverige og Øst-Europa. En ny megastory er under oppseiling. Avsløringene er pikante. En rekke av horekundene har tunge og synlige posisjoner i det svenske samfunnet. Mange av de involverte, også offentlige personer, er villige til å gjøre mye for å skjule sine mørke hemmeligheter. Rett før avsløringene skal publiseres, blir journalisten som skriver om dem skutt ned og drept sammen med sin samboer. Revolveren blir funnet. Den har Lisbeth Salanders fingeravtrykk på seg.
De aller fleste er overbevist om at Lisbeth Salander er den skyldige. Men det er ikke Mikael Blomquist.
Persongalleriet
Vi møter igjen hovedpersonene fra Menn som hater kvinner, journalisten Mikael “Kalle” Blomkvist og resten av folkene i Millenium, den asosiale, men geniale hackeren Lisbeth Salander og det litt mystiske selskapet Milton Security. I Jenta som lekte med ilden lærer vi dem enda litt bedre å kjenne.
Spesielt gjelder dette Lisbeth Salander. I forrige bok var hun en mystisk om enn ressurssterk og handlekraftig person, men likevel umyndiggjort av det svenske samfunnet. Hun var tydeligvis lynende intelligent, hadde enorme datakunnskaper og var en fremragende hacker, men likevel uten stand til å styre seg selv og sin egen økonomi. En ekkel, sleip advokat, Nils Erik Bjurmann, var satt til å styre økonomien hennes. På en måte fremsto Lisbeth Salander som et paradoks. Hun var en person som jeg ønsket å vite mer om.
I denne boken fikk jeg det. Nå lærer vi mye om fortiden hennes. Spørsmålet om hvorfor hun ble gjort umyndig får vi et grundig svar på i Jenta som lekte med ilden. Lisbeths barndom er spesiell og sterke saker. Det er også historien om hvorfor svenske myndigheter forsøker å knekke henne. Etterhvert som jeg fikk vite mer om Lisbeth Salander og bakgrunnen hennes, må jeg vel også si at jeg likte henne bedre.
Ypperlig spenningsroman!
Jenta som lekte med ilden blir veldig tidlig spennende, og den fortsetter å være det til siste side. Stieg Larsson har skrevet en thriller som er innfløkt, komplisert, psykologisk og intens på handlingsnivå. Stilen hans er ukomplisert, engasjert og elegant. Og boken har skikkelig nerve!
Jenta som lekte med ilden er en tykk murstein av en bok på 622 sider, men likevel føles den alt for kort. Den fascinerer og trollbinder.
Se nettsiden om Stieg Larsson på leserglede.com.
– Peter
Italienske sko, av Henning Mankell
Italienske sko er Henning Mankells tyvende bok på norsk. Han er en produktiv herre! (Du finner mange flere anmeldelser av bøkene til Mankell her!)
Men denne boken er ikke som andre av Henning Mankells bøker. Italienske sko er nesten så forskjellig fra de tidligere bøkene som det er mulig. Henning Mankell har mye fantasi, og det er ikke bare Wallander og hans tristesse som opptar den.
Dette er en bok fra den stockholmske skjærgården vinterstid. Den har naturstemninger, er poetisk og filosofisk, den er full av peisrefleksjoner og egentlig kanskje til og med koselig. Italienske sko er en flott, interessant og svært god bok. Kanskje er det den aller beste boken Henning Mankell har skrevet! Og det sier vel ikke så lite?
Hovedpersonen i Italienske sko er en eldre herre, 68 år gammel og tidligere lege. Han bor nå bor alene på en avsidesliggende øy. Han plages av at han begått en alvorlig feil under en operasjon og ble dømt av myndighetene for uaktsomhet og slurv. Dette har gjort ham til en sky einstøing.
Hver vintermorgen går han ned til brygga, hogger et hull i isen og senker seg ned i det kalde vannet. Men en dag oppdager han en kvinne ute på isen – en mørkkledd kvinne med rullator - som han kjenner igjen i kikkerten. Det er en kvinne han svek for tretti år siden – Harriet. Hun sier at hun er kommet for at han skal innfri det løftet han en gang ga henne.
Dette blir innledningen til en forunderlig og tragisk reise gjennom et svensk vinterlandskap. Opplevelsene hans blir dramatiske, til tider utrolige, noen ganger sørgelige. Reisen gir ham mulighet til å ta ansvar for sin egen fortid og som tvinger ham til å tenke over hvem han egentlig er – selvransakelsens time er inne. Han tvinges til å erkjenne sin egen svikefullhet såvel som sin forakt for seg selv og for andre mennesker.
Dette er en flott bok, en underholdende bok og tidløs bok. Den bør leses! Italienske sko er definitivt en bok som kan anbefales alle, ikke bare krimleserne som vanligvis leser Mankell.
Bestill Italienske sko fra Bokkilden!
– Peter
Om Frognerfitter av Alexia Bohwim
La meg først si at jeg ikke har lest Frognerfitter og ikke kjenner Alexia Bohwim. Men jeg kommer til å lese Frognerfitter, fordi det er så mye buzz om den. Så vidt jeg kan skjønne er det ingen andre 
bøker eller forfattere som får så mange søk på internett her i Norge akkurat nå som Frognerfitter og Alexia Bohwim.
Dels søkes det på tittelen Frognerfitter, dels søkes det på “frognerfitter Alexia Bohwim”, og dels søkes det på “bilde Alexia Bohwim”, og dels på “Frognerfitter Alexia Bohwim bilde”. Jeg vet ikke helt hva slags bilde folk som søker etter bilde er ute etter, men her er i alle fall et bilde av Alexia Bohwim. Om ikke det er dette det søkes etter, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Jeg har ikke vært på fest med henne, og har ikke noen bedre bilder å by på. Ganske stilig dame til å være nesten 40 år, forresten.
Selve boken Frognerfitter er faktisk bare anmeldt et par tre steder så langt. På noen måter er det nesten rart. Det er jo ingen andre bøker med en tittel som kommer opp mot Frognerfitter i vårens boklanseringer. Og det å skrive om denne boken er jo nesten like oppsiktsvekkende som å skrive boken. Så det kommer så klart til å komme masse mer om den.
Dagsavisen var imidlertid tidlig tidlig ute - det ligger jo godt med lesere i en tittel som Frognerfitter, og Dagsavisen trenger lesere. Ikke for det, anmeldelsen var seriøs og grei den, så innholdsmessing var det ikke noe å si på dette:
Gå aldri med perleøredobber!
Oppvekstromaner er sjelden ment å gi hyggelig lesning. «Frognerfitter» er tidvis godt skrevet, men egner seg mer som underholdning enn noe som virkelig ryster.
Å være ung er for jævlig, det er sikkert og visst. «Frognerfitter« av Alexia Bohwim er en oppvekstroman fra Norges beste vestkant, nemlig Frogner. Siden personene i boken aldri blir riktig voksne fortsetter også handlingen frem til de er nesten 40 år.
Vestkantvenner
Romanen er en orgie i gledesløs sex, fyll og dop. Den er skrevet på en snakkete måte, litt på samme måte som man sitter og slarver med nære venner man ikke har sett på lenge. En rekke enkeltepisoder og måter med folk som sossete rike, eller bare snobbete eller kjendiser, alt kjedet samme til en slags sammenhengende beskrivelse av to nære venninners oppvekst og forfall.
Det samlende punktet i romanen er vennskapet mellom jeg-personen Billie og venninnen Susy. Selv om alt og alle andre svikter eller sviktes, sier Billie at hun elsker venninnen betingelsesløst, og de holder fast på hverandre gjennom hele livet. Vennskapet mellom Billie og Susy er et såpass viktig element i boken at jeg skulle ønske det var underbygget på en dypere måte og mer overbevisende måte.
Skriver Dagsavisen. Blant annet.
Så er det Aftenposten. De har skrevet en ok anmeldelse, og fokuserer en del på tittelen. De peker på at 
boken kunne ha hett ganske mye rart, og mener tittelen er spekulativ. Eller som Aftenposten sier i ingressen til artikkelen: “Forlaget kaller “Frognerfitter” for en roman, men de kunne like gjerne ha kalt den for en Frogner-quiz. Og man trenger et utested, ikke en roman til å arrangere det.”
Det er vel i alle fall rimelig sikkert at det renner inn noen ekstra millioner til Kagge Forlag og Alexia Bohwim på grunn av tittelen. “Frognerdamer på vift” ville vel ikke ha skapt helt det samme medieoppstyret. Det er mulig jeg er naiv, men jeg visste ikke engang at Frognerfitter var en egen kategori (før nå). Men det skaper jo behov for refortolkning, da.
Aftenposten underbygger påstanden om spekulativ lansering fra Kagges side: “Frognerfitter”s litterære kvaliteter kan umulig ha forført forlaget, det finnes 19 år gamle bloggere der ute som skriver fletta av Bohwim.” Sier Aftenposten. Dem om det. Selv synes jeg det er smart å velge titler som selger. Dagblaget og VG gjør jo det samme hver dag. Om Aftenposten ikke gjør det, så er vel det deres eget problem, antar jeg.
Spennende og interessant er det i alle fall å observere hvor stor betydning en tittel kan ha. Jeg mener, Alexia Bohwim er jo ikke den første til å skrive om slike ting? I Sverige har liknende saker vært utgitt nylig: “Hittil har vi vært forskånet for nedrighetsgenren”, uttalte Peter Danowsky i forkant av Rydbergs utgivelse av romanen “Djävulsformeln”.” Og her i Norge har vi jo lange tradisjoner, egentlig. Kroghs Albertine, Hans Jægers skriverier fra Christianabohemen, og så videre. Og så Pornopung da. Men ingen matcher tittelen Frognerfitter. Det er en genuin hiphop 2000-talls tittel fra Kagge.
Dersom du er like nysgjerring som meg, så vil du sikkert kjøpe den. Bestill Frognerfitter fra Bokkilden herfra og støtt bloggen samtidig!
– Peter
Veien til Jerusalem - Arn trilogien, av Jan Guillou
Arn-trilogien er en trilogi om Arn Magnusson (også Arn de Gothia), skrevet av Jan Guillou. Bøkene i trilogien er Veien til Jerusalem, Tempelridderen og Riket ved veiens ende, utgitt henholdsvis i 1998, 1999 og 2000. I tillegg til selve trilogien, har Guillou i etterkant skrevet en fjerde bok, Arven etter Arn (2001). Dette er en frittstående oppfølger, og dreier seg mest om sønnesønnen til Arn. Hele serien om Arn er anmeldt hos Leserglede.
Hovedpersonen i bøkene er stormannssønnen, klostergutten og tempelridderen Arn Magnusson. Vi følger ham gjennom livet, fra før han ble født til han dør. Hans store kjærlighet, Cecilia Algotsdotter, har også en sentral plass i bøkene.
Bøkene om Arn har solgt rundt 200 000 eksemplarer i Norge, og over en million i Sverige. For tiden filmatiseres de. Det lages to filmer, Arn – Tempelridderen og Arn – Riket ved veiens ende. Den første hadde norsk og svensk premiere i desember 2007 og fikk blandete anmeldelser, mens den andre planlegges ferdig høsten 2008.
Den første boken i serien om Arn, Veien til Jerusalem, handler om stormannsønnen Arn Magnussons oppvekst og om maktkampene i Sverige på 1100-tallet.
Arn ble født i 1150 på Arnas gård, som ligger ved Vänerens kyst noen mil nord fra Skara.
Han er sønn av Sigrid og Magnus, som begge stammer fra gamle stormannsætter og som er i slekt både med norske og svenske kongefamilier.
Som femåring blir Arn utsatt for en fallulykke, og foreldrene lover Guds Moder å gi Arn til Guds arbeid på jorda. Arn overlever, og blir sendt i kloster og oppfostret av munkene der. I klosteret får han god opplæring, og møter en gammel munk som har vært tempelridder i Det Hellige Land. Dette er til en viss grad et profetisk møte, og får stor betydning for Arn.
Som 17-åring blir Arn sendt ut fra klosteret igjen, og trekkes inn i konflikter omkring kongedømmet og makten i Sverige, der familien hans naturlig nok spiller en sentral rolle. Han møter også Cecilia, som han blir sterkt tiltrukket av. De blir sammen seksuelt uten å være gift og blir dømt for dette. Arn har imidlertid også et seksuelt forhold til en annen kvinne.
Veien til Jerusalem avsluttes med at Arn og hans elskede Cecilia blir dømt til å gjøre bot i 20 år, han i Guds hellige arme som Tempelridder og hun i Gudhem Kloster.
Veien til Jerusalem er en storartet, nesten fantastisk historisk roman, skrevet med kraft og eleganse. Boken har betydelig episk bredde som godt tåler sammenlikning med andre store historiske romaner. Jan Guillou briljerer og gjør det lett å se hvorfor leserne elsker ham: Han er kunnskapsrik, skaper spenning, har ypperlige personkarakteristikker og har en fortellerglede i denne boken (og gjennom hele serien) som er enorm.
– Peter
Du kan bestille Veien til Jerusalem fra Bokkilden her!
Franz Kafka: Prosessen
Prosessen begynner å bli litt gammel. Den utkom for første gang i 1925. Den ble skrevet av den jødiske forfatteren Franz Kafka, som var relativt ukjent på sin egen tid. Kafka skrev mye, men syntes stort sett ikke selv at det han skrev var godt nok til å bli publisert. Han publiserte bare noen få korte historier mens han levde, på relativt ukjente undergrunnsforlag. Disse arbeidene utgjorde en svært liten del av produksjonen hans. Kafka fikk derfor ikke særlig mye oppmerksomhet på sin egen tid.
Da han døde, var det to personer som oppbevarte manuskriptene hans på hans vegne. Kafka ga uttrykk for at han ønsket at manuskriptene skulle brennes, men bare den ene av de to personene som satt på verkene fulgte hans ønske.
Prosessen var et av manuskriptene som overlevde. Kafka hadde imidlertid ikke avsluttet arbeidet med boken da han døde. En del av kapitlene i Prosessen var uferdige. De første publiserte utgavene av boken inneholdt ikke disse kapitlene, men senere utgaver har inkludert også dem.
Til tross for at vi står overfor en roman forfatteren ikke anså som ferdig, og som bærer preg av det, så er Prosessen helt uten tvil et litterært verk av betydelige dimensjoner. Få, hvis noen, har skildret ensomhet, fremmedgjøring, splittethet og avmakt med en slik innlevelse og kraft som Kafka. Den sterke fokuseringen av makt og avmakt, ofte innenfor rammer som fremstår som meningsløse og uten forståelig logikk, utgjør kjernen i hans originalitet som forfatter. Av denne grunn har Prosessen blitt stående som et unikt mesterverk som har høstet anerkjennelse verden over, og Kafka som en av det 20-ende århundrets mest betydningsfulle forfattere. Ikke uten grunn har eksistensialistisk orienterte filosofer og forfattere ofte trykket ham til sitt bryst.
Bøkene til Franz Kafka er imidlertid verken lettleste eller hyggelig lesning. De er skremmende, angstfylte, kvalmende, vonde og krevende. Men de gir sterke 
opplevelser og formidler en stemning og et sett av følelser som er sterke og unike. Fremfor alt er det Prosessen som i den aller klareste form gjør nettopp dette.
Hovedpersonen i boken, den 30 år gamle bankfunksjonæren Josef K., blir en morgen arrestert. Han stilles for retten i en irregulær prosess hvor han anklages og stilles til rette for en forbrytelse han ikke vet hva er. Selve prosessen - prosedyrene, regelverket, personene - er uklart og uforståelig. Han kjemper en umulig kamp, som mot vindmøller, mot et system han bare aner konturene av. Og når han lykkes i å skaffe seg mer informasjon - om sin egen situasjon og status, rykter om hva anklagene kan tenkes å dreie seg om, eller om hvordan prosessen eller systemet fungerer - viser det seg raskt av den nye informasjon bare har gjort situasjonen enda mer håpløs. Saken tar stadig nye vendinger, og snart dreier den seg ikke lenger om noen konkret handling eller feil, men snarere om personen Josef K. Idealisten Josef K, som til å begynne med kjemper en kamp for å overvinne og endre systemet, gir etterhvert opp alt og nærmest også sin sjel og sitt selv. Kafkas skildringer av personene og det sterke og nådeløse ugjennomtrengelige byråkratiet i Prosessen er mesterlige, og gjør Josef K.s avmakt til leserens.
Prosessen er en sterk og gripende bok. Den etterlater frustrasjon, men også en sterk følelse, grensende til overbevisning, om at noe er lært og vunnet gjennom lesningen og smerten. Hva det er, er ikke lett å si. Kanskje er det innsikt. Kanskje er det erfaringsmessig dybde og videre perspektiv. Uansett fremstår opplevelsen som meningsfull og verdifull. Så Prosessen bør leses, og tåler å leses, også i dag, selv om den er gammel!
– Peter
Bestill boken Prosessen av Kafka direkte fra Bokkilden! Sjekk også Slottet og Amerika, to andre flotte bøker av Kafka.
