Sju brødre, av Aleksis Kivi
Her om dagen kom jeg over denne boken (på engelsk), litt ved en tilfeldighet. Det viser seg at Sju brødre er en finsk nasjonalroman. Sju brødre var den første boken som ble skrevet og utgitt på finsk (før det var svensk publiseringsspråket for finske forfattere)! Aleksis Kivi (1834-1872) er derfor en sentral person i finsk litteraturhistorie (du kan lese mer om ham på http://kirjasto.sci.fi/akivi.htm). Likevel finnes det relativt lite informasjon om ham internasjonalt.
Sju brødre er oversatt til norsk og utgitt av Oktober forlag. Det er en forunderlig bok. Den er full av spesielle opplevelser som nå i dag virker helt merkelige, flotte og morsomme personskildringer og eventyrlige historier, ispedd sagn og ville påfunn. Og så er den fortalt med flott, staut humor og et underfundig smil som kan minne om Hamsun på sitt beste.
Boken skildrer sju brødre som forsøker å skjøtte sin farsgård, men kommer i konflikt med samfunnet. De flytter ut i skogen, der de rydder mark og setter i gang med å nybygge. Der ute leder Kivi dem fra det ene eventyret til det andre, lar dem kjempe mot naturen, mot skogens dyr, frost og sult, og mot sin egen naturs villskap, sine lidelser og vaneforestillinger. Brødreflokken fra Jukola både drikker, banner og stjeler.
Et sted forfølges Jukola-brødrene av 33 fnysende okser. Heseblesende klatrer de opp på en gigantisk stein, der de blir sittende med okseflokken under seg. Først etter fire dager fulle av frykt kommer den til da tregeste av brødrene på at de jo har børser, og kan skyte ned hele bølingen. Og så starter et absurd slakt av de 33 stutene.
I ettertid har denne frivole skildringen av finsk folkeliv blitt stående som selveste nasjonalromanen i Finland. Det kunne nok aldri Kivi eller hans samtidige ha trodd da Sju brødre utkom som hefter i 1870. “En skamplett på den finske litteraturen” var den drepende konklusjonen til landets ledende kritiker dengang.
Utgivelsen ble trukket tilbake, en ekspertgruppe ble nedsatt for å granske romanen, og Kivi havnet på sinnssykehus. Han døde året før hans hovedverk kom ut i bokform.
Sju brødre er en frisk og fantasifull roman. Det er lett å skjønne hvorfor finnene elsker den. Den har flott humor, er til tider lyrisk, har romantikk, masser av folkelighet, er realistisk og jordnær, men samtidig full av optimisme og fremtidstro. På en måte føler jeg at jeg forstår de litt merkelige og mystiske finnene litt bedre etter å ha lest denne boken!
Sju brødre av Aleksis Kivi kan besilles fra Bokkilden.
Forbudte bøker 4: Sangen om den røde rubin, av Agnar Mykle
Agnar Mykle (f. 1915 i Trondheim, d. 1994 Asker), debuterte med novellesamlingen Taustigen i 1948. I ettertid er det først og fremst de erotiske, noen ville kanskje si pornografiske, romanene Lasso rundt fru Luna (1954) og fortsettelsen Sangen om den røde rubin (1956), han er mest husket for.
Sangen om den røde rubin, som utkom i 1956, førte til at det ble reist straffesak mot Mykle og direktør H. Grieg i Gyldendal for brudd på utuktsparagrafen i norsk lov. Ved dom i Oslo byrett oktober 1957 ble restopplaget av boken inndratt. Mykle og Grieg ble imidlertid frikjent. Inndragningen ble opphevet av Høyesterett juni 1958. Mykle var en ensom forfatter, og selv om han til slutt ble helt frikjent av Høyesterett, sluttet han nesten å skrive etter rettssaken.
Saken flyttet grenser i det norske folks forestillinger om seksualmoral versus ytringsfrihet. Dne flotte fortellingen om den unge Ask Burlefots vei gjennom skam, nederlag og triumfer fram mot en dypere og redeligere forståelse av seg selv, ble en øyeåpner for en hel generasjon.
Og det er faktisk et storslagent litterært verk, en av de beste bøkene skrevet i Norge i etterkrigstiden etter min oppfatning. Og selvsagt også en modig bok - gitt tidens moral og normer for hva som ble diskutert og hva som ikke ble det.
Sangen om den røde rubin er en eneste lang kjærlighetserklæring som slutter med de udødelige ordene: Kjærligheten er en ensom ting. Hovedpersonen, den unge Ask Burlefot er student. Før fylte 21 år har han satt barn på to kvinner. Den ene, Gunnhild, truer med å ettersøke Ask i radioen fordi han har stukket av og ikke er med på å betale for oppfostringen av barnet.
Ask har en gang reddet en kvinne og et barn fra drukningsdøden. Han ble belønnet med en sum av 300 kroner. Pengene ga han til den andre damen han hadde satt barn på, slik at hun kunne adoptere bort deres unge. På grunn av alt dette har Ask mindre selvtillit. Han føler seg knekket. Dette henger som en stor byrde på Asks skuldre.
Det er historien om en ung mann som leter desperat etter skjønnhet, etter vennskap og forståelse og ømhet, og som finner det inkarnert i en kvinne. Til slutt, etter å ha søkt lenge. Boken er fylt med bristende ømhet. Det er også en historie om lengsel, og om tapte øyeblikk.
Sangen om den røde rubin er en bok jeg anbefaler på det varmeste. Det er en ærlig og var boko, som til tider bruker ganske sterke virkemidler, og søken etter kjærlighet og redelighet. Boken er svært velskrevet, og språket er til tider vakkert og stilsikkert. Det en en flott bok om den unge ensomheten og hungeren etter selskap som de fleste av oss har opplevet - en bok som handler om noe sentralt.
Bestill Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle fra Bokkilden!
Før Sangen om den røde rubin hadde Mykle skrevet Lasso rundt fru Luna, også den med Ask Burlefot som hovedperson. Dette er også en bok jeg anbefaler du tar en titt på!
Bestill Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle fra Bokkilden!
Tre kamerater, av Erich Maria Remarque
Tre Kamerater av Erich Maria Remarque er en fantastisk gammel bok av en av forrige århundres største tyske forfattere (skrevet i 1937). Erich Maria Remarque er kanskje aller mest kjent for ”pasifist”-romanen Intet nytt fra Vestfronten (se engelsk review i World of Wooks), men Remarque har skrevet en rekke aldeles fremragende bøker. Bøkene hans ble forbudt i Nazi-Tyskland og brent på bokbålene. Tre kamerater er uten tvil en av Remarques aller beste.
Boken handler om tre veteraner fra Første Verdenskrig som forsøker å bygge opp en ny tilværelse i Tyskland etter krigen, i det vi nå kaller Weimar-republikken. Vi møter dem i året 1928. Økonomien er nedkjørt og landet er preget av økonomisk depresjon, og de aller fleste har det svært vanskelig. De tre kameratene eier et bilverksted. Dette er fremfor noen boken om det som ofte kalles den tapte generasjonen i Tyskland.
De tre kameratene forstår ikke lenger samfunnet de lever i. Det de kanskje fremfor noe føler beskytter dem mot et hardt og uforståelig samfunn, med problemer i alle retninger, er vennskapet, det sterke samholdet de bygget opp i løpet av krigen, og den uutalte lojalitetskoden som binder dem sammen.
Tre kamerater er en historie om ubetydelige mennesker som opplever små problemer og små triumfer. Historien om hverdaglivet og strevet i en ny 
og annerledes verden som har vokst frem fra asken av verdenskrigen. De tre kameratene føler selv at de gjennomlevet så mye lidelse og død og at de er immune mot å ha følelser knyttet til det. Men når de opplever at kjære rammes av sykdom og problemer erfarer de fort at dette ikke er tilfelle. De er fremdeles mennesker, med følelsene intakte.
Remarque er en fantastisk forfatter. Han kombinerer humor, filosofi, fantastiske dialoger, romantikk og samfunnskritikk med en fabelaktig ordkunst. Han tegner et stillferdig bilde av etterkrigstidens Tyskland og livet der. Hovedpersonene og andre personer i boken tegnes med sikker og stø hånd og blir virkelige gjennom karakteristikkene av dem. Som leser følte jeg sterkt med personene i boken. Deres problemer ble mine. Bare de aller beste forfatterne klarer å få deg til å føle slik nærhet i forhold til personer og begivenheter som fant sted for over 80 år siden.
Du bør unne deg å lese både Tre kamerater og Intet nytt fra vestfronten. Det er stor skrivekunst og lærerike bøker.
– Peter
Jonas, av Jens Bjørneboe
Det virker som Jens Bjørneboe (født 9. oktober 1920 i Kristiansand, død 9. mai 1976 på Veierland i Nøtterøy) nå er mer eller mindre glemt. For noen tiår siden var han en av de aller heteste i norsk kulturliv. Det var mange grunner til det. En var naturligvis bøkene hans og skrivekunsten hans (han skrev romaner, dikt, skuespill og essays). For Jens Bjørneboe kunne virkelig skrive: Han var en av Norges beste og 
mest engasjerende forfattere. Pennen hans boret dypt – den kunne produsere gledestårer og solskinn såvel som sinne og tordenbyger.
I tillegg valgte han, nærmest som et eksperiment, å skrive en pornografisk bok – Uten en tråd. Det var en velskrevet, men svært så pornografisk bok som skapte et voldsomt rabalder i Norge, og som fikk massevis av gratis markedsføring fordi den ble forbudt (i 1967).
Bjørneboe var også en enfant terrible i norsk kulturliv – han var anarkist, en samfunnskritiker og samfunnsrefser av rang, svært frittalende, og alkoholiker som tidvis levde det som vel i dag kalles et ”utagerende uteliv” (et begrep jeg tror stammer fra beskrivelser av ungdomsperioden til vår kronprinsesse, Mette Marit). Det var særlig skolevesenet, rettsvesenet og fengselsvesenet som fikk unngjelde i bøkene hans. Hans fremste fiende var formyndermennesket og autoriters maktmisbruk. Jens Bjørneboe var ironisk, morsom og bitende krass. Det meste av det han skrev er dessverre like aktuelt i dag som det var da han skrev det.
Bjørneboe var også gjennom hele sitt liv plaget av depresjoner. Allerede som trettenåring prøvde han å henge seg. Dette lyktes ikke fordi grenen eller tauet han skulle bruke røk da han hoppet. Men i mai 1976 lyktes han.
Jonas er muligens den beste boken Jens Bjørneboe skrev. Den utkom første gang i 1955 på Aschehoug forlag. Bakgrunnen for boken er delvis Bjørneboes tro på Steinerskolens pedagogiske prinsipper, delvis hans redsel og forakt for autoritetsmisbruket i skolesystemet. Det er en vakker, følsom, velskrevet og svært tankevekkende fortelling. I mange år hadde den mer eller mindre kult-status blant radikale pedagoger og antiautoritære tenkere. 
”Den åtteårige Jonas Andreassen er meldt savnet fra sitt hjem i Trondheimsveien. Han ble siste gang sett tirsdag”. Slik starter boken.
Faren til Jonas har vært til sjøs i 28 år og jobber nå som vaktmester, mens moren er hjemmeværende. Hun er omsorgsfull og veldig glad i sitt eneste barn.
Til å begynne med liker Jonas seg godt på skolen. Han er en dagdrømmer og følger ikke særlig mye med i timene, men han synes det er spennende å være der. Han kan egentlig ikke lese, og strever en god del med det, men lurer både frøken Bø og seg selv ved at han lærer seg linjene han har fått i lekse utenat.
Men etter hvert finner frøken Bø ut at Jonas virkelig ikke kan lese. Hun føler seg lurt av Jonas, og går til lærer Stange. Lærer Stange mener frøken Bø bør bli strengere og få Jonas til å lese mer høyt i klassen. Slik begynner Jonas’ misere på skolen og hans møte med skolens uendelig nådeløshet. Jonas blir utsatt for mye press og begynner å bli mobbet.
Mens lærer Stange synes at læringen skal foregå med disiplin og pugging, mener overlærer Jochumsen at det må finnes andre måter. Det pågår en diskusjon om å sende Jonas til ”Idioten”, en skole der bare dumme elever finnes. Jonas tror imidlertid at han skal sendes til ”Idioten” når som helst og lever i en konstant frykt, der sengevæting og stamming nå blir en del av den nye tilværelsen for Jonas. En dag på skolen ble Jonas dratt ut av klasserommet for å sjekke om han var smart nok til å fortsette der.
Jonas blir overflyttet til en spesialskole, på folkemunne kalt “iddioten”. Det viser seg at Jonas er ordblind, noe som gjør ham ute av stand til å tilegne seg språket på samme måte som andre. Mange ordblinde har opplevd akkurat den samme skjebnen som Jonas i virkeligheten i Norge: Blitt stemplet som ”dumme” og plassert i spesialklasser, blitt stigmatisert og mobbet både av medelever og lærere.
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen her. Jonas gir en rikt og varsomt innsyn i barn og barns møte med ”institusjonene”, og er av stor verdi for alle som selv har barn. Jonas er også en av de store klassikerne i norsk etterkrigslitteratur. Du må lese den! Boken er et utrolig sterkt oppgjør med autoritære lærere og pedagogiske metoder som skjærer alle over en kam. Det er en gripende bok med en åpen slutt. En flott, fengende, velskrevet og sterkt engasjerende roman, og et betydningsfullt innlegg i samfunnsdebatten som nok dessverre har betydelig aktualitet fremdeles.
Har du noengang lurt på hvilke andre forfattere folk som leser Bjørneboe også leser? Se her! Dessuten, Jonas kan bestilles direkte fra Bokkilden ved å klikke her (så støtter du bloggen også).
– Peter
Per Petterson: Ut og stjæle hester
Per Pettersons tittel, Ut og stjæle hester, var bare helt feil for meg. Det var cowboys i ville vesten som drev med å stjæle hester. Det er ingen her til lands som driver med slikt, og det var ikke noen som gjorde det før i tiden heller. Tror jeg. Så jeg syntes ikke noe om tittelen på Per Pettersons bok. Ut og stjæle hester? For å være helt presis: Jeg syntes den var ganske Harry, faktisk. Derfor gjorde jeg det eneste riktige. Jeg 
hoppet over den. Lot være å lese boken.
Men så skjedde jo alle disse sakene med boken da - priser, oversettelser, anerkjennelse både hjemme og ute i den store verden. Alt dette merket jeg meg, men klarte å holde distanse til det. Men så begynte, på toppen av det hele, folk jeg kjenner å fortelle meg at Ut og stjæle hester var en flott bok, og så videre. Så bet jeg i det sure eplet da, slik at jeg i det minste kunne bli i stand til å fortelle hvor surt det var.
Men det ble ikke slik. Etter noen få sider forelsket jeg meg i boken. Det startet med at jeg merket at jeg satt og smilte mens jeg leste. Lo gjorde jeg visst også. Og koste meg. Boken var ikke helt slik jeg hadde tenkt.
Sett fra utsiden er handlingen i boken relativt enkel. Den 67 år gamle Trond flytter inn i et hus ved en innsjø i skogen. Her bor han alene sammen med hunden sin og tilbringer tiden med praktisk arbeid og hverdagslige gjøremål. Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på et sted som dette. Sjøl når det var på det fineste, og det har ikke vært sjelden. Men det blir ikke slik for Trond. Møter med mannen i nabohytta utløser vanskelige minner som begynner å trenge seg på. Minner om faren, sommeren 1948, og spesielle opplevelser for en femtenåring. Vi er med på Tronds gjenopplevelser av minnene og bearbeidingen i nåtid. Historien er god og den fortelles varsomt.
Men det var ikke bare historien som fikk meg til å elske boken. Først og fremst var det språket - den nydelige, litt avstandspregete og nøkterne språkdrakten som får små og store ting til å stå frem i den glansen jeg som leser tolker dem i. Som gjør at det gledelige og det tunge, det skjønne og det tragiske formidles til meg på en såpass ubearbeidet måte at jeg får behov for å reflektere og egentlig nærmest tvinges til å forholde meg.
Dernest var det observasjonene, tankene, refleksjonene - om trivielle, dagligdagse begivenheter, om livet i sin alminnelighet eller om begivenheter, der Tronds ståsted og fortolkningsramme gir ektehet, men også perspektiv, som får mye og mangt til å fortone seg svært så annerledes i forhold til mer tilvante vurderingsrammer.
Det var vel kanskje en glipp å ikke lese Ut og stjæle hester tidligere. Kanskje. Men så er det jo det med bøker da, at i motsetning til avisenes forsider - og til og med deres ledere og kultursider - så kan en god bok leses sånn litt på etterskudd, noen ganger til og med noen hundre år i etterkant. Bøker er kunst. Verdien i kunsten forsvinner ikke og blir stort sett ikke engang redusert over tid. Så da så.
– Peter
Bestill boken Ut og stjæle hester direkte fra Bokkilden! Pettersons Ekkoland er også vel verdt å lese!
