Sorgenfri, av Jo Nesbø
En raner retter en AG3 mot hodet til en kvinnellig bankansatt i et banklokale i Oslo. Filialsjefen får tjuefem sekunder på å tømme minibanken. Men han bruker trettien. Da skyter raneren. Handlingen i Sorgenfri er i gang!
Bankens overvåkningsvideo er alt Hole og kollega Beate Lønn har å gå etter. Harry Hole, den ensomme og nedslitte periodedrankeren, blir sittende og granske videoen fra DnB-filialen en hel helg. 6 sekunder over tiden, derfor måtte hun dø. Det er den mest sannsynlige teorien i saken.
Og mens hans nye flamme er ute og reiser, lar Hole seg ovetale til et aldri så lite møte med en eks. Det går galt. Fylla, blackout, og så blir Anna funnet død i senga si. Hole er igjen i trøbbel.
Så blir enda en bank ranet. Hole og Beate Lønn må søke hjelp hos den myteomspunne bankraneren Raskol.
Sorgenfri er den fjerde boken om Harry Hole. Vi kjenner ham nå. Og vi liker ham.
Historien som fortelles i Sorgenfri er spennende, komplisert og elegant skrudd sammen. Nesbø har fortellerglede og beveger seg rundt. Plottet hopper og danser og gir stadige nye overraskelser. Beskrivelsene er noen ganger ironiske, noen ganger fulle av empati og ofte realistiske. Språklig er det svært godt. Sorgenfri er en av Nesbøs aller beste. En glede å lese - tiden blir borte i Harry Holes selskap.
Bestill Sorgenfri fra Bokkilden!
I all evighet, av Ken Follett
Ken Follett er thrillernes stormester. Få skriver så drivende som ham og svært få klarer å spinne historier med store og mindre plot som veves sammen til spennende og underholdende historier som det er nesten umulig å legge fra seg, slik Follett kan (se også omtalen i Dagbladet).
I all evighet er en slags etterfølger til Stormenes tid. Men bare i den forstand at den foregår på samme sted og i samme miljø. Selve handlingen er imidlertid flyttet nesten to hundre år fram i tid, til rundt midten av 1300-tallet, og persongalleriet er splitter nytt.
Som Follett selv sier det: “Helt fra Stormenes tid ble publisert i 1989, har lesere spurt om jeg ville skrive en oppfølger. Boken er så populær at jeg har vært nervøs for å forsøke og følge opp suksessen. Men til slutt tok jeg mot til meg og skrev I all evighet.
Jeg kunne ikke skrive en bok om å bygge en katedral, fordi det ville være den samme boken. Og jeg kunne ikke skrive en ny historie om de samme personene, fordi da Stormenes tid slutter er de alle svært gamle eller døde. I all evighet finner sted i den samme byen, Kingsbridge, og handler om etterkommerne av personene i Stormenes tid to århundrer etterpå.”
Det er mange historier i I all evighet. To hovedhistorier er drapet på Edward II og konsekvensene av det. En annen er svartedauden - pesten som rammet hele Europa. En tredje er hundreårskrigen i Europa. Dette var begivenheter som hadde store konsekvenser for samfunnsordenen og for individer.
I all evighet følger vi to svært forskjellige brødre, et par ulykkelige kjærlighetshistorier, og andre i et stort persongalleri. Det handler også om motsetninger melom individer, familier, håndverekere og presteskap og mellom vanlige folk og adelen. Det hele utspiller seg med den lille katedralbyen Kingsbridge som et handlingens sentrum.
Hovedhistorien i I all evighet er det vanskelige og kjærlighetsfylte forholdet mellom den fantastisk dyktige og innovative tømmermannen Merthin og Caris, oldermannens datter. Caris drømmer om å bli lege, noe som selvsagt ikke var mulig for kvinner på den tiden. Kjærligheten deres blir utsatt for enorme prøvelser, gang på gang, ikke minst fra kristne maktpolitikere som spiller på frykt og overtro. Også Merthins “lillebror” Ralph skaper problemer for det unge paret, på sin måte. Han er en bølle og en voldsmann som ønsker å bli ridder. Og så er det selvsagt den forferdelige, hyklerske psykopaten og presten Godwyn, som drømmer om å bli prior på klosteret i Kingsbridge.
Intrigene er mange, og handligen er tett. Følelsene svinger frem og tilbake mens en leser bok. Det er gripende og storslagen, den er erotisk og den er urovekkende. Den har alt. I all evighet er vidunderlig veksrevet og fantastisk flott disponert. Den er på over 1100 sider, og det er faktisk i meste laget for en bok du egentlig aldri har lyst til å legge fra deg. Jeg brukte fire dager på den, men dessverre ikke uten å forsømme meg litt her og der på andre områder.
I all evighet en bare for god. Hva kan jeg si?
Bestille I all evighet av Ken Follett fra Bokkilden! Om du ikke har lest den før, bør du også bestille Stormenes tid I og Stormenes tid II derfra!
Skumringstimen, av Johan Theorin
Nok en talentfull svensk krimforfatter gjør sin entre på det norske bokmarkedet. Denne gang er det Johan Theorin (født i 1963 i Göteborg). Han er, som Stieg Larsson før ham, journalist og forfatter.
Theorin debuterte i 2007 med kriminal-
og spøkelsesromanen Skumringstimen (Skumtimmen), som ble belønnet med Svenska Deckarakademins debutant-diplom. Romanen er allerede solgt til 13 land! Skumringstimen er den første i en serie på fire kriminalromaner av denne nye svenske forfatteren.
Skumringstimen dreier seg om seks år gamle Jens som forsvinner i skumringstimen en septemberdag i 1972. Familien, politiet og frivillige leter etter ham over hele øya i ukevis. Mer enn tyve år senere får guttens mor, Julia, en uventet telefon fra sin far, sjøkaptein Gerlof Davidsson, som har fått en slitt barnesko i posten.
Motvillig vender moren tilbake til barndommens øy. Først nå får hun høre om ölendingen Nils Kant, som en gang satte skrekk i folk på øya. Nils Kant blir et slags sentrum i boken. Til tross for at han døde for mange år siden, er det mange som fortsatt hevder å ha sett ham. Historien om Nils Kant starter sommeren 1936, når han er ti år. Nils er den eldste av to brødre, og har et oppblåst selvbilde som gjør ham både uberegnelig og farlig.
Skumringstimen er en roman om sorg og savn, en historie der fortiden kaster skygge over nåtiden. Handlingen beveger seg bakover til andre verdenskrig og fra Ölands karrige landskap til fjerne havner i Karibia. Historien som inspirerte Johan Theorin kommer fra Bohuslän på midten av 1980-tallet.
Skumringstimen er en imponerende og forrykende debutroman. Jeg tror det er den beste debutromanen innenfor genren krim jeg har lest siden Stieg Larssons første bok. Jeg skjønner ikke hvordan svenskene får det til, men jeg er dypt imponert!
Dette er en fullendt kriminalroman. Den har sterke personkarakteristikker, av mennesker du kan sympatisere og føle med. Skumringstimen formidler smerte og savn. Den er velskrevet og til tider nesten lyrisk. Dette er en ny vinner fra Sverige! En del anmeldere har allerede utropt Johan Theorin til den nye Stieg Larsson. Jeg tenderer til å være enig med dem.
Bestill Skumringstimen av Johan Theorin fra Bokkilden!
Døde menn går på ski, av Knut Nærum
En fantastisk bok. Hardkokt krim, med et klassisk mysterium. Men også noe helt annet. Egentlig kunne Knut Nærums Døde menn går på ski også ha vært lansert under merkelappen humor.
Jeg har hørt om hybridbiler, men ikke om hybridkrim. Likevel må dette være den
første hybridkrimboken! Den er kul. Jeg satt og lo, enda det var spennende også, og til tross for at jeg gjerne ville ha løst den forbannede gåten. Knut Nærum er en morsom Berhard Borge - og Berhard Borge var aldri morsom.
Plottet er fascinerende det også. Sverre Hartkorn, milliardær og playboy, tar med seg en psykoanalytiker og syv av sine nærmeste venner til den øde Blåkamhytta for å leke Mordleken. “En av dere kommer til å myrde meg”, sier han. Den som klarer å løse den fiktive mordgåten innen kl. 21 første påskedag, vinner 5 millioner kroner. Men lek blir virkelighet, på samme måte som angst be virkelighet i De dødes tjern. For dagen etter ligger en av turdeltagerne halshugget i sneen.
Dermed begynner en kamp mot en morder som ikke har tenkt å gi seg. Etterhvert ligger likene strødd. Og her er alt - halshugging, spidding og vold, lik og gjenferd som vandrer, men også mindre tragedier som “Rykk frem til Slemdal” får en plass. Og dessuten storm. På en isloert hytte på fjellet, uten muligheter for kontakt med omverdenen. Ikke engang mobiltelefonene fungerer.
Døde menn går på ski er et rabulistisk og humoristisk mesterverk av et klassisk lukket-rom-mysterium. Nydelig skrevet også. Hva mer kan jeg si? Løp og kjøp du også da vel! Og så kan du høre den på radio i pasken som påskekrim i tillegg!
Bestill Døde menn går på ski av Knut Nærum fra Bokkilden!
Sorgenfri, av Jo Nesbø
Sorgenfri starter med et smell! En raner retter en AG3 mot hodet til en kvinnellig bankansatt i et banklokale i Oslo. Filialsjefen får tjuefem sekunder på å tømme minibanken. Men han bruker trettien. Da skyter raneren.
Det finnes få holdepunkter for etterforskerne. Bankens overvåkningsvideo er stort sett det eneste detektiv Harry Hole og kollega Beate Lønn har å gå etter. Harry Hole, den ensomme og nedslitte periodedrankeren, blir sittende og granske videoen fra DnB-filialen en hel helg. 6 sekunder over tiden, derfor måtte hun dø. Det er den mest sannsynlige teorien i saken.
Og mens hans nye flamme er ute og reiser, lar Hole seg ovetale til et aldri så lite møte med en eks. Det går galt. Fylla, blackout, og så blir Anna funnet død i senga si. Hole er igjen i trøbbel.
Så blir enda en bank ranet. Hole og Lønn må søke hjelp hos den myteomspunne bankraneren Raskol.
Sorgenfri er den fjerde boken om Harry Hole. Vi kjenner ham nå. Og vi liker ham. Han har sine problemer, og han er ikke enkel. Men han er menneske. Vi lider med ham og fornøyes over ham.
Historien som fortelles i Sorgenfri er spennende, komplisert og elegant skrudd sammen. Nesbø har fortellerglede og beveger seg rundt i sirkler. Plottet hopper og danser og gir stadige nye overraskelser. Beskrivelsene er noen ganger ironiske, noen ganger fulle av empati og ofte realistiske. Språklig er det svært godt. Sorgenfri er en av Nesbøs aller beste. En glede å lese - tiden blir borte i Harry Holes selskap.
Se egen nettside om Jo Nesbø hos Leserglede!
Bestill Sorgenfri fra Bokkilden!
Om Frognerfitter av Alexia Bohwim
La meg først si at jeg ikke har lest Frognerfitter og ikke kjenner Alexia Bohwim. Men jeg kommer til å lese Frognerfitter, fordi det er så mye buzz om den. Så vidt jeg kan skjønne er det ingen andre 
bøker eller forfattere som får så mange søk på internett her i Norge akkurat nå som Frognerfitter og Alexia Bohwim.
Dels søkes det på tittelen Frognerfitter, dels søkes det på “frognerfitter Alexia Bohwim”, og dels søkes det på “bilde Alexia Bohwim”, og dels på “Frognerfitter Alexia Bohwim bilde”. Jeg vet ikke helt hva slags bilde folk som søker etter bilde er ute etter, men her er i alle fall et bilde av Alexia Bohwim. Om ikke det er dette det søkes etter, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Jeg har ikke vært på fest med henne, og har ikke noen bedre bilder å by på. Ganske stilig dame til å være nesten 40 år, forresten.
Selve boken Frognerfitter er faktisk bare anmeldt et par tre steder så langt. På noen måter er det nesten rart. Det er jo ingen andre bøker med en tittel som kommer opp mot Frognerfitter i vårens boklanseringer. Og det å skrive om denne boken er jo nesten like oppsiktsvekkende som å skrive boken. Så det kommer så klart til å komme masse mer om den.
Dagsavisen var imidlertid tidlig tidlig ute - det ligger jo godt med lesere i en tittel som Frognerfitter, og Dagsavisen trenger lesere. Ikke for det, anmeldelsen var seriøs og grei den, så innholdsmessing var det ikke noe å si på dette:
Gå aldri med perleøredobber!
Oppvekstromaner er sjelden ment å gi hyggelig lesning. «Frognerfitter» er tidvis godt skrevet, men egner seg mer som underholdning enn noe som virkelig ryster.
Å være ung er for jævlig, det er sikkert og visst. «Frognerfitter« av Alexia Bohwim er en oppvekstroman fra Norges beste vestkant, nemlig Frogner. Siden personene i boken aldri blir riktig voksne fortsetter også handlingen frem til de er nesten 40 år.
Vestkantvenner
Romanen er en orgie i gledesløs sex, fyll og dop. Den er skrevet på en snakkete måte, litt på samme måte som man sitter og slarver med nære venner man ikke har sett på lenge. En rekke enkeltepisoder og måter med folk som sossete rike, eller bare snobbete eller kjendiser, alt kjedet samme til en slags sammenhengende beskrivelse av to nære venninners oppvekst og forfall.
Det samlende punktet i romanen er vennskapet mellom jeg-personen Billie og venninnen Susy. Selv om alt og alle andre svikter eller sviktes, sier Billie at hun elsker venninnen betingelsesløst, og de holder fast på hverandre gjennom hele livet. Vennskapet mellom Billie og Susy er et såpass viktig element i boken at jeg skulle ønske det var underbygget på en dypere måte og mer overbevisende måte.
Skriver Dagsavisen. Blant annet.
Så er det Aftenposten. De har skrevet en ok anmeldelse, og fokuserer en del på tittelen. De peker på at 
boken kunne ha hett ganske mye rart, og mener tittelen er spekulativ. Eller som Aftenposten sier i ingressen til artikkelen: “Forlaget kaller “Frognerfitter” for en roman, men de kunne like gjerne ha kalt den for en Frogner-quiz. Og man trenger et utested, ikke en roman til å arrangere det.”
Det er vel i alle fall rimelig sikkert at det renner inn noen ekstra millioner til Kagge Forlag og Alexia Bohwim på grunn av tittelen. “Frognerdamer på vift” ville vel ikke ha skapt helt det samme medieoppstyret. Det er mulig jeg er naiv, men jeg visste ikke engang at Frognerfitter var en egen kategori (før nå). Men det skaper jo behov for refortolkning, da.
Aftenposten underbygger påstanden om spekulativ lansering fra Kagges side: “Frognerfitter”s litterære kvaliteter kan umulig ha forført forlaget, det finnes 19 år gamle bloggere der ute som skriver fletta av Bohwim.” Sier Aftenposten. Dem om det. Selv synes jeg det er smart å velge titler som selger. Dagblaget og VG gjør jo det samme hver dag. Om Aftenposten ikke gjør det, så er vel det deres eget problem, antar jeg.
Spennende og interessant er det i alle fall å observere hvor stor betydning en tittel kan ha. Jeg mener, Alexia Bohwim er jo ikke den første til å skrive om slike ting? I Sverige har liknende saker vært utgitt nylig: “Hittil har vi vært forskånet for nedrighetsgenren”, uttalte Peter Danowsky i forkant av Rydbergs utgivelse av romanen “Djävulsformeln”.” Og her i Norge har vi jo lange tradisjoner, egentlig. Kroghs Albertine, Hans Jægers skriverier fra Christianabohemen, og så videre. Og så Pornopung da. Men ingen matcher tittelen Frognerfitter. Det er en genuin hiphop 2000-talls tittel fra Kagge.
Dersom du er like nysgjerring som meg, så vil du sikkert kjøpe den. Bestill Frognerfitter fra Bokkilden herfra og støtt bloggen samtidig!
– Peter
Oversatte romaner våren 2008
Fra er litterært synspunkt blir våren i Norge storslagen. Massevis av interessante og spennende nye norske bøker, både skjønnltterature og krim/spenningsromaner. Og en rekke interessante oversatte bøker. Her er en oversikt over nye oversatte skønnlitterære bøker for våren, sakset fra Dagbladet.
Svenske Mara Lee har skrevet romanen Ladies, den skildrer en samtid som gjennom sin besettelse av det ytre og av perfeksjon er dypt urovekkende.
LadiesNorske Siri Hustvedt har skrevet essaysamlingen En bønn for Eros. Forfatteren bor i New York og er gift med Paul Auster. I essayene skriver hun blant annet om bibliotekets gleder, om litterære forbilder, om møtet med ektemannen og om drømmebyen New York. Engelskmannen Nick Hornby har skrevet romanen Slam, en fortelling om en ung gutts møte med voksenlivet. 15-år gamle Sam har akkurat dumpa kjæresten når han får vite at hun er gravid. Finnen Arto Paasilinna har skrevet en roman om en 77 år gammel dame som lever et tilbaketrukket liv i skogen. Hver måned får hun besøk av sin kriminelle fostersønn og kompisene hans. Boka har fått tittelen Den elskelige giftblandersken. Vi følger hovedpersonen i Philip Roths nye roman, Enhver, fra hans sjokkartede møte med døden på barndommens idylliske strender, gjennom familieproblemer og karriere, fram til alderdommen. Svenske Sara Stridsberg vant Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Drømmefakultetet, i mai kommer den på norsk. Boka forteller den dramatiske historien om ekstremfeministen Valerie Solanas. Mario Vargas Llosa roman Tante Julia og han som skriver er delvis basert på forfatterens første ekteskap. Llosa giftet seg nemlig med en dobbelt så gammel kvinne som var hans onkels fraskilte kone. Australske Les Murray har ofte vært nevnt som Nobelpriskandidat. Nå kommer romanen Fredy Neptune, det er noe så sjeldent som en moderne versroman om en sjømann. Danske Jonas T. Bengtsson fikk debutantprisen for sin forrige roman Aminas brev. Hans nye roman, Submarino, handler om to brødre og deres mørke historie. Isabel Allende har skrevet sine memoarer i Summen av dagene. Her får vi vite at hun satte alle inntektene fra romanen Paula i et fond for barn i U-land, slik at ingen kunne beskylde henne for å tjene penger på sin datters død. Den amerikanske forfatteren og tidsskriftredaktøren Dave Eggers kommer med romanen Hva er dette hva. Den handler om en liten sudansk gutt som kommer bort fra familien og starter en uendelig lang marsj med andre foreldreløse barn mot Etiopia. Stedet er Chicago og tiden er like etter 11.september 2001. De fleste personene vi møter i Alaa Al Aswanys roman Chicago er av egyptisk opprinnelse og gjennom innblikk i livene deres avdekkes temaer som korrupsjon, begjær, svik, kjærlighet og ødeleggelse. · Engelske Kate Mosse gjorde norsk suksess med romanen Labyrinten. Nå har hun skrevet Gravkammer, en historie om unge Leonie som snubler over et gravkammer i skogen. Snart blir hun fanget inn i et hundre år gammelt mysterium. Novellesamlingen Ly av Michel Faber har trekk fra fremtidsfabelen. Ambisiøse og nær absurde noveller står side om side med presise karakterskildringer og portretter tegnet med mye kjærlighet. Nobelprisvinner J.M. Coetzee har skrevet romanen Et dårlig år som handler om en 70 år gammel forfatter som ikke lenger orker å skrive romaner. Han er en ensom, lengtende og sky mann. Alexander McCall Smith har skrevet romanen Angus drømmebæreren. Bokas Angus er en psykoterapeut som hjelper folk å tolke sine drømmer. McCall Smith vever sammen vår moderne tid med keltiske myter. Elizabeth Noble har skrevet Vennskapsprøven. Den handler om fire kvinner som studerte sammen på 80-tallet og om hvordan de finner sammen igjen. En av Englands mest leste forfattere, Sebastian Faulks, har skrevet verdens første James Bond-roman, Devil may care. · Engelske Matt Haig og hans roman Det går så bra handler om labradoren Prince, som strever med å holde menneskefamilien samlet. Filmrettigheten er allerede kjøpt av Brad Pitt. Alice Sebold kommer med romanen Nesten evig. Hovedpersonen Helen tar livet av moren sin og livet hennes tar en ny retning. Svenske Lena Andersson har skrevet den satiriske romanen Duck City hvor hun har lånt karakterene fra Andeby. Byen er beleiret og fienden staves F-e-d-m-e. Spanske Ildefonso Falcones har skrevet romanen Havets katedral. Scenen er satt i middelalderens Barcelona, hvor oppføringen av en stor katedral og den ubarmhjertige skjebnen til Bernat henger uløselig sammen. Boka har solgt i nesten to millioner eksemplarer i Spania Den irske statsministerdatteren, Cecilia Ahern, har skrevet kjærlighetshistorien Om du kunne se meg nå. Den handler om en ung kvinne som tar full kontroll over livet sitt for å bekjempe det egentlige kaoset som hersker i familien. Kunsten å gråte i kor er skrevet av danske Erling Jepsen. Familiens yngstemann, en gutt på elleve år, er bokas forteller. Faren truer konstant med å begå selvmord. Drømmen er oppfølgeren til Harry Bernsteins roman Den usynlige muren, som handler om hans barndom i England under første verdenskrig. Forfatteren er 98 år.
Det er mye bra her. Selv er jeg svak for Siri Hustvedt (se min anmeldelse av What I Loved av Siri Hustvedt). Hun skriver godt og reflektert. Også bøkene til Sebastian Faulks, Jonas T. Bengtson og Ildefonso Falcones er spennende. Mye bra i vente!
– Peter
Nye krim- og spenningsromaner fra norske forfattere i vår!
Vi går en spennende bokvår i møte, med mange nye, gode krimbøker. Her er de nye norske krimbøkene som kommer nå i vår (sakset fra Dagbladet):
NORSK KRIM
Reklamemann Kjetil Try har skrevet kriminalromanen La de små barn komme til meg. Det er en politiroman om folk som forsvinner. Førstebetjent Rolf Gordon Lykke blir satt på saken. Jon Michelet er klar med ny Thygesen-krim, Mordet på Voldnes. Thygesen har fått prostatakreft og blir invitert til et rekonvalesenssted, både for sin egen helses skyld og får å løse en mordgåte. Krimduoen Egil Birkeland og Bjørnar Pedersen har skrevet om den tidligere journalisten Elmer Henriksen som livnærer seg som pirattaxisjåfør og altmuligmann på et lurvete hospits. Men så omkommer hospitsets nattevakt i en husbrann og ting begynner å skje. Rikart Hammer har skrevet kriminalromanen Når hunnen spiser hannens vinger. Den handler om de to aldrende etterforskerne, Rikart Hammer og Gunnar Jensen fra Skien, som må komme til bunns i hvorfor ei bombe går i lufta på bokmessa i København. Undergang er Tore Oksholen thriller om Frp-staten hvor ektefeller av flere fremtredende politikere blir brutalt drept. Politioverbetjent Oddvar Henriksen får ansvaret for etterforskningen. Eirik Wekre har skrevet thrilleren Snøhvit. På slaget tolv på nyttårsaften går strømmen over hele Oslo. I neste øyeblikk er to tredjedeler av hele det norske oljefondet forsvunnet. Politiførstebetjent Hege Tønnesen starter jakten på pengene. Den profilerte forsvarsadvokaten Mikael Brenne mottar en telefonbeskjed fra en død mann i Chris Tvedts nye krim Skjellig grunn til mistanke. Rune Timberlid kommer med kriminalromanen «Operasjon Siskin». Her blir eieren av Sunnfjordsenteret i Førde funnet drept på kontoret. Jan-Sverre Syvertsen har skrevet sin tredje kriminalroman, Prikkedøden, om Sander Mørk og Lisa Lunde. Ei ung jente, som tilhører en kristen sekt, blir funnet forbrent og drept på Siggerud. Krimduoen Elin Brodin og Henning Hagerup har skrevet Banemann, en spenningsfortelling fra T-banen i Oslo. Ørjan N. Karlsson har skrevet Goliat, en thriller fra oljemiljøet i Nord-Norge i 2011. Muldvarpen er Stein A. J Møllerhaugs andre spenningsroman. Den handler om kapteinen Tor Dahl som opplever en eksplosjon. Med den innhentes han av fortida og tida som skarpskytter verden rundt.
Det er mye spennende på denne listen, selv om de aller største navnene i norsk krim stort sett glitrer ved sitt fravær. Med unntak av Jon Michelet da, som er en av mine favoritter denne våren. Michelet leverer alltid bra saker, og en god Thygesen-roman er aldri å forakte!
Utover Michelet, er det vel kanskje Chris Tvedts nye bok og bøkene til Ørjan N. Karlsson og Stein A.J. Møllerhaug som tiltrekker meg mest. Med så mye bra, gjelder det å nytte tiden godt!
– Peter
Kommer: Nye norske romaner
Her er et utvalg av anbefalte bøker blant dem som kommer ut på norsk nå i vår, sakset fra Dagbladet:
NORSK SKJØNNLITTERATUR
Klaus Hagerup kommer med romanen «Den statiske mannen». Den handler om Victor Abel, en nesten usynlig mann som på en reise gjennom Europa, bestemmer seg for endelig å bli synlig. Leif Henriksen vant Gyldendals politiske romankonkurranse med manuset til «Fjorten dager i Nordsjøen». Han skildrer livet på oljeplattformene sett fra en klatrers ståsted. Sara Johnsen, mest kjent som regissøren bak «Vinterkyss», romandebuterer med «White man». Boka handler om et ungt, vellykket par som deler inn livet sitt i før og etter ferien på en tropisk øy. En mann står på fortauet og kysser en kvinne. Uten noen forklaring løper han ut i veien og blir påkjørt. Hva var det som fikk ham til å løpe? Slik starter Selma Lønning Aarøs nye roman, «Venstre hånd over høyre skulder». Med «Unfun» avrunder Abo Rasul alias Matias Faldbakken sitt prosjekt om Skandinavisk misantropi, etter at boka egentlig skulle vært klar i oktober 2007. Levi Henriksen er tilbake på Skogli. I romanen «Like østenfor regnet» møter vi karrieremannen Simon Smidesang som brått bestemmer seg for å flytte til besteforeldrenes hjembygd og bli postmann Alexia Bohwim debuterer med romanen «Frognerfitter». Det er historien om bestevenninnene Susy og Billie som vokser opp på Frogner. Tidligere sjef i norsk toppfotball Kjetil Siem er romanaktuell. Boka har ikke fått tittel, men den skal handle om Steinar, en forelska 11-åring som er i ferd med å oppdage voksenverdenen. Simon Stranger har skrevet «Mnem». Den handler om en fiktiv by et sted i Europa som ble grunnlagt som en utopi, men noe gikk galt. Jon Fosses skuespill «Eg er vinden» kommer i bokform. Det er et drama som utspiller seg i en tenkt båt, handlingene er også tenkte. Catarina Cattaneo kommer med romanen «Løgnere». Den handler om fotografen Maria som finner sin alkoholiserte far død, med et par piller i hånden. Roger Pihl debuterte med «Rolex» i mai, nå er han klar med en ny roman, «Limo». Denne gangen har karakteren Fredrik Viksjø etablert et firma for den politiske eliten, vikarbyrået «Limousine».
De jeg selv har mest sans for blant disse, er bøkere til Leif Henriksen, Sara Johnsen, Simon Stranger og Roger Pihl. Klaus Hagerup er også alltid interessant. Mye spennende!
– Peter
Livstid, av Liza Marklund
Livstid er den syvende krimboken av Liza Marklund med journalist Annika Bengtzon i hovedrollen (se også anmeldelse av The Bomber av Marklund på ScandinavianBooks.com). Boken er en fortsettelse av Nobels testamente, og handlingen starter 10 minutter etter at Nobels testamente slutter. I et intervju sier Liza Marklund at enkelte av scenene i Livstid egentlig ble skrevet mens hun skrev Nobels testamente.
I en nattlig politiutrykning til en Stockholmsadresse blir den kjente politimannen David Lindström funnet skutt og maltraktert. Konen hans ligger i sjokk på badet og sønnen på fire år er forsvunnet.
Privat opplever Annika Bengtzon tøffe tak. 
Ektemannen Thomas flytter ut og bosetter seg hos sin elskerinne. Noen (yrkesmorderen “Kattungen”) tenner på huset hennes, og Annika må flykte uten å få med seg annet enn barna og mobiltelefonen. Og på toppen av det hele mistenker politiet henne for forsøk på forsikringssvindel.
I Livstid fokuseres det mer på Annika Bengtzon og hennes familie, venner og barn enn i tidligere bøker. Men plottet er likevel - som alltid når det gjelder Liza Marklund - velkomponert, og boken har stort sett vanlig Marklund-driv. Hun skriver godt og engasjerende.
Boken har fått en blandet mottakelse av kritikerne i Sverige. Magnus Persson skriver for eksempel
“På sina ställen förfaller Marklund rentav till värsta sorten av populistiskt effektsökeri. Skildringen av hur en fackförening agerar gentemot arbetsgivare och medlemmar på en arbetsplats är väl tänkt som ett underhållande lustmord, men den är så bemängd med reaktionära schabloner och grova generaliseringar att den efterlämnar en allt annat än lustig bismak.“
Etter min mening har kritikerne en del rett. Livstid er litt mer av en lettvekter enn noen av de tidligere bøkene til Liza Marklund. Men samtidig har den fått en god mottakelse av leserne og selger svært godt. Etter min mening er det absolutt en bok vel verdt å lese!
Og, en god nyhet for fansen hennes er at Liza Marklund allerede er i gang med å skrive oppfølgeren til denne boken. I et intervju på Piratförlaget, svarer hun slik på spørsmålet om hva hun holder på med nå:
- Jag ska börja skriva nästa bok om Annika Bengtzon. Kokainkusten ska den heta och den fortsätter där Livstid slutar.
Skryt for boken: Hvis du ikke har blitt glad i Annika Bengtzon gjennom de seks forrige bøkene så blir du det gjennom Livstid. — Frank Brandsås, Hamar Arbeiderblad
Se nettsiden om Liza Marklund på leserglede.com!
– Peter
