Blir intellektuelle mer intellektuelle av å være sure og smålige?
Dette er et lite privat hjertesukk. Jeg sitter og leser i Dagbladet om to ”lykkeforskere” som uttaler seg om rikdom og lykke. De er to helt vanlige, kjedelige norske intellektuelle. Og så leser jeg Dagbladets kvasi-intellektuelle Esten O. Sæther skrive vås om en femi fotballfest.
Som professor har jeg hatt den tvilsomme glede å møte alt for mange smålige, pripne, uvennlige og noen ganger rett og slett sure mennesker som har sett på seg selv som intellektuelle opp gjennom årene . Det er rett og slett trist og leit å møte dem. De er så opptatt av imaget sitt at de er redde for at andre kan oppfatte dem som useriøse om de smiler. Snobbete og ekle, stort sett uten grunn. Mange av dem er aldeles fryktelig usikre og anale i væremåten sin.
De aller verste er de litt opphøyde sure. Opphøyde sure intellektuelle tror jeg er en norsk og nordisk spesialitet. Du kjenner dem fort igjen. Det er de folkene som sitter på seminarer, konferanser og møter og ser litt misfornøyde ut, og rynker litt på pannen til stort sett alt alle andre sier. Men som når det kommer til stykket ikke har noe annet enn svada å bidra med selv. Noe Habermas eller Rawls eller noe tilsvarende som ikke angår saken, men som virker elevert. Og som er fulle av nedsettende bemerkninger om alle andre (ut fra teorien om at drar du alle andre i dass, så blir du til slutt sittende alene på din lille topp).
Herr Sæther i Dagbladet presterer:
Feminiseringen til tross; konkurranseinstinktet overlever nok selv tidenes vakreste EM-spill.
Fjonge ord, men hva fane er det han ønsker å si? Setningen er meningsløs, selvsagt. I sin jakt på språklig eleganse har herr Sæther ofret meningsinnholdet. Ordene og flyten i setningen har blitt så viktig at budskapet forsvinner. Jeg ler!
Men det var de to herrene i Dagbladet-intervjuet minnet meg om alt dette. Kanskje spesielt det så utrolig tåpelige utsagnet fra en av dem, uten tvil en wanna-be intellektuell, som på spørsmål om han ville ønske å få 200 millioner kroner presterer:
Psykolog Stoknes tror på sin side at han ville blitt litt mindre lykkelig av å ha så mange penger hjemme i leiligheten sin.
Jaja. Trenger jeg å si mer? Fryktelig leit, synes jeg.
3 kommentarer to “Blir intellektuelle mer intellektuelle av å være sure og smålige?”
Hei professor. Privat hjertesukk er flott det, men jeg skjönner ikke helt hvorfor du ikke signerer med ditt eget navn når du först skal ta et oppgjör med de sure og jålete intellektuelle i Norge. Redd for ditt gode navn og rykte? Jeg forstår på en måte poenget ditt, det er mange hovne mennesker der ute, men å betegne Øyvind Rabbås som en helt vanlig og kjedelige norsk intellektuell er jeg ikke enig i. Ikke er han sur, jålete eller arrogant heller. Tvert imot er han en av de bedre filosofiforeleserne jeg har hatt og skriver lett forståelige artikler, i motsetning til mange andre som slenger inn Habermas eller Rawls eller noe vakkert klingende svada. Jeg for min del synes pengeartikkelen var morsomt vinklet og oppfattet den i hvert fall ikke som kvasiintellektuelt tåkeprat.
Comment made on June 24th, 2008 at 2:48 amNei, artikkelen var i og for seg grei nok. Det var snerpetheten jeg reagerte på. For det fleste av oss andre er det vel ikke så forferdelig liten tvil om at penger er ok å ha.
Det finnes selvsagt flotte intellektuelle også. Rabbås kan godt være en slik. Det vet jeg ikke.
Når det gjelder anonymitet? Vel, det gir frihet!! Spesielt slipper jeg å diskutere hva jeg mener eller ikke mener med snerpene. Det er ikke lite bare det!
Comment made on June 24th, 2008 at 2:59 am[...] Les mer: Zett utenfra [...]
Comment made on June 24th, 2008 at 1:23 pmSkriv kommentar!