Christer Falck - lystløgneren med puppene

Christer Falck er merkelig. Han var merkelig som Robinson-deltaker. Alle, eller langt de fleste, som så på TV hatet ham på grunn av løgnene og intrigene. Men han vant. Merkelig nok.

Senere har han vært programleder for serien. Alle hatet ham da også, tror jeg. Jeg så ikke på serien mer, men jeg har inntrykk av at han var like slesk da.

Og så har det vært alle intervjuene, platebutikken, plateselskapet og alt det der. Plutselig skulle løgneren fra Robinson bli trodd på at han var mot-kulturell. Antakelig var det sant også. Men samtidig ga han intervjuer og snakket om prompingen sin og alle løgnene.

På en måte har han blitt et ikon. Jeg aner ikke helt hvorfor. Men jeg tror det har noe med å utlevere seg selv - være ganske ærlig på en del nivåer, ikke være spesielt selvhøytidelig, flørte med ting som ikke snakkes om. Han er på en måte en kul kar. Selv om en aldri vet hva som er sant og hva som ikke er det.

Og så er det ironien i det hele da. Mannen som jobbet med å lansere seg selv om DEN motkulturelle i musikk-Norge. Som holdt på å legge ned hele greia. Og som overlevde som motkulturell på den mest kommersielle, teiteste sangen av dem alle: Lene Alexandra Øiens My Boobs Are OK. Hvilken ironi. Hvilket paradoks.

Men pÃ¥ en mÃ¥te er det rett, som det skal være. Nok et paradoks som knytter seg til paradokset Christer Falck. At paradokset overlever pÃ¥ et paradoks er –hva skal jeg si? - paradoksalt nok riktig.