Dagligliv og politisk misnøye

Noe skjer med det politiske landskapet i Norge. Akkurat hva det er og hvorfor det skjer er ikke lett å vite.

Det vi kan se, er at det tilsynelatende finner sted en høyredreining. FrP med Siv Jensen i spissen har gått voldsomt frem og er nå det største politiske partiet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har gått sterkt tilbake. Ved siste meningsmåling var SP på 2,5% og er nærmest radert bort.

Men hvorfor skjer dette? Det er mulig å ha mange hypoteser om dette. Selv har jeg min egen lille private hypotese. Om den er korrekt eller ikke vet jeg ikke. Tiden vil vise.

Min hypotese går i korthet ut på at det vi observerer i all hovedsak er sterk misnøye med det politiske system og med rådende politikk i Norge. Altså ikke en høyredreining, selv om det også kan være et element i dette. Heller ikke en form for politisk protest, som politiske journalister og akademiske kommentatorer har lett for å avfeie slike svingninger med. Men noe dypere – avmakt, avstandstagen, frustrasjon, misnøye.

Om det er korrekt at dagliglivet skaper politisk misnøye, betyr det at vi står overfor dype og svært alvorlig politiske utfordringer. Denne formen for misnøye er langt mer alvorlig enn misnøye som skyldes et enkelttiltak eller –beslutninger, for den kan ikke like enkelt reverseres. Og den er dypere og langt vanskeligere å diagnostisere og gjøre noe med. Den kan ha med en serie av tiltak iverksatt over lang tid på mange ulike felt. Den kan ha med selve strukturen i det politiske system å gjøre. Den kan ha sammenheng med manglende tillit til politikerne, for eksempel når det gjelder evne til å iverksette. Eller den kan vise til stor avstand mellom styrende og styre i prioriteringer, analyser, forståelsesrammer og vurderinger.

Jeg tror vi nå er i en slik situasjon i Norge. Vanlig rutinemessig dagligliv eksponerer mengder av individer for ting de er misfornøyde med, som skaper frustrasjon, som irriterer dem eller som gjør dem forbannet. I sin tur attribueres disse faktorene, som godt kan være svært så forskjellige fra person til person, det politiske system og de som har ansvaret for disse tilstandene. Og det er først og fremst, i de flestes bevissthet, den sittende regjering. Og om den sittende regjering gir uttrykk for tanker, analyser, vingling eller ønsker om å iverksette tiltak som ytterligere strider mot de misnøydes ønsker, da øker misnøyen. Om den sittende regjering lover forbedringer, men ikke får til å produsere dem, da øker også misnøyen.

Hvor tror dere som leser?