Hønejakt på Stortinget?

Hvordan best jakte på høne? Å jakte på høne er vanskelig. Det er vanskelig å finne den rette høna. Hvor vanskelig avhenger av hvor kresen og hvor sulten en er. Og så er det selv fangsten da. Det er som oftenst enda vanskeligere enn å finne den rette høna. Hvor fort skal en løpe? Eller, for den saks skyld, skal en løpe i det hele tatt? Noen høner setter bare opp farten om de merker at noen løper etter dem.

Dette er vanskelige og dype spørsmål. Så vanskelige at tidligere utenriksminister Thorbjørn Jagland tydeligvis har brukt en del tid på spekulere på dem. I en nylig middag til ære for Inge Lønning som fylte 70 år, og der Jagland valgte å holde tale, ga han til beste en del svar på disse spørsmålene (fra Dagbladet):

«Det var en mann som sprang etter en høne, men han tok den aldri igjen. Da kom en annen bort og spurte hvorfor han bare løp etter den, og da svarte mannen: Hvis jeg springer raskere, vil folk si jeg er ute etter å ta høna, og hvis jeg springer saktere, vil folk si at jeg aldri har fått meg noe høne…».

Det synes jeg var så gode svar at jeg har valgt å formidle dem. På den andre siden synes jeg vel kanskje ikke historien passet helt i en tale i den typen selskap Jagland deltok i. Siv Jensen syntes ikke det, sier Dagbladet. Jagland syntes det åpenbart det. For meg indikerer det at Jagland mente svaret han ga var viktig.

Det jeg trekker ut av historien er at det gjelder å avpasse farten til forholdene. I den grad det er dekkende, er det mulig at Jagland etter forholdene skulle ha nøyet seg med å vise til Vegtrafikkloven. Det ville neppe ha utløst kritiske merknader fra representanten Jensen.