Nok en statsråd må gå?

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) bør ta sin hatt og gå. Hvis ikke hun gjør det selv, må Stortinget vurdere å kaste henne.

Det er flere grunner til dette. Den første er at statsråden allerede ved flere tilfeller har måtte svare for problemer av liknende art, senest i møte torsdag den 17. januar 2008 kl. 10 i Stortinget. Hun har lovet at hun og departementet skulle rydde opp i dette. Det gjorde hun etter en mediestorm og nærmest pålegg fra Stortinget. Vi kan konstatere at det ikke er ryddet opp. Det er alvorlig. Noen må ta ansvar.

Det andre er at Stortinget ikke kan sitte rolig og se på at en statsråd løper fra nettopp det ansvaret. Ikke etter å ha lovet at noe skulle skje. Om Stortinget velger en slik linje, innebærer det en ytterligere slitasje på tilliten til politikerne og de politiske institusjonene. En statråd som tar ansvar, sier det skal ryddes opp, og ikke makter det, kan ikke bli sittende. Om hun blir det, innebærer det at lovnader til Stortinget ikke er noe som trenger å tas alvorlig, og da stiller ikke Stortinget statsråder som gir løfter til ansvar for løftene som gis.

Jeg noterer at Samferdselsdepartementet var raskt på banen for å be om en forklaring.

- Nå har vi bedt Jernbaneverket komme med en vurdering av hva som er årsaken til disse stansene, sier statssekretær Erik Lahnstein (Sp) i samferdselsdepartementet til NTB.

At det departementet som skulle ha ryddet opp nå ber om en forklaring, holder ikke. Stortinget vil se dette som et forsøk på å avlede oppmerksomhet. Det samme vil mediene og den vanlige mann. Denne alvorlige saken har allerede lenge vært Samferdselsdepartementets og statsrådens ansvar. Det er for sent å sende ballen videre.

Men dette vet på den andre siden departementets politiske ledelse er en mulig fortolkning av meldingen de sendte ut. Dermed spiller de et høyt spill. Svært høyt spill. Villigheten til å spille dette spillet er i seg selv en bekreftelse på alvoret i denne saken. Utspillet forverrer imidlertid ikke situasjonen for statsråden, og det representerer dermed det som ofte kalles en prøveballong.

Videre noterer jeg at Jan Bøhler (A) mener Jernbaneverkets ledelse må vurdere stillingene sine:

Jernbaneverket må bestemme seg for om de kan drive dette innenfor nåværende budsjett. Hvis ikke, må de vurdere stillingene sine, sier stortingspolitikere Jan Bøhler (Ap).

Heller ikke dette lojale - men tamme - forsøket på å lede oppmerksomheten bort fra statsråden holder. Denne saken har allerede lenge vært statsrådens ansvar. Om ledelsen i Jernbareverket ikke har gjort eller gjør jobben sin, skulle den ha vært skiftet for lenge siden. Det har statsråden og departementet ikke gjort. Det er i så fall nok en svikt fra statsrådens side. Nå har saken gått for langt til at dette virkemiddelet fremdeles er åpent. Nå dreier det seg om å følge opp et løfte og om respekt for Stortinget.

Borghild Tenden (V) har ikke sett alvoret i saken.

Hun oppfordrer kollegene på Stortinget til å støtte forslaget om en egen handlingsplan i form av en stortingsmelding for jernbanen i Oslo-området.

Denne saken er langt mer alvorlig enn dette. Stoltenberg vil nok en gang måtte la en statsråd gå. Jeg ser ingen annen vei. Der vi nå er dreier det seg ikke lenger om togstans og kaos, men om respekt for Stortinget og våre politiske organer, og i siste instans om tilliten til Stortinget.

Alt for mange tog har gått. Også for statsråden.