Ytringsfriheten i Russland

De gjennomgikk glasnost og perestrojka. De hadde Jeltsin og Putin. Men demokratiske har de ikke blitt. Presidentvalget i Russland var en god gammel velregissert farse, av den typen russerne har lang trening i å iscenesette.

Opposisjon er noe farlig i land som ikke er demokratiske. Opposjon beriker og er nærmest et nødvendig element i virkelig demokratiske land. I Russland undertrykkes opposisjonen daglig. Og mange dør.

Journalistene synes å være en gruppe som dør langt oftene enn andre yrkesgrupper i Russland. Det finnes neppe spesifikke russiske faktorer, andre enn de rent politiske, som skulle tilsi en høyere mortalitetsrate blant journalister der enn i andre land. Men høyere er den.

Uten antakelig å ville det, har en lang rekke journalister betalt den høyeste prisen noen kan betale for å kjempe for ytringsfriheten. Det sørgelige er at de bare er de siste i en lang, lang rekke som har gjort det i Russland og tidligere i Sovjetunionen. Opp gjennom tidene har opposisjonelle og folk som har sagt sannheten og vært brysomme alltid hatt en tendens til å forsvinne i Russland. Enten til gulagene eller til det neste liv – om det finnes noe slik.

Om gulagene var spesielt mye mer barmhjertige vet ikke jeg så mye om. Men jeg vet at Vesten ikke bør akseptere det som skjer i Russland. Og jeg vet at

Shurpayev er den 13. journalisten som er drept siden 2006, og 21. siden president Putin kom til makten i 2000.

Og jeg vet også at den russiske TV-sjefen, 58 år gamle Gadzhi Abashilov, er den 14. journalisten som er drept siden 2006, og 22. siden president Putin kom til makten i 2000. Og den andre på to dager.

Og så vet jeg at

Glasnost-fonden i Moskva har registreret 130 journalistmord siden begyndelsen af 1990’erne.

Og jeg vet at det er 2, 14, 22 og 130 for mange.